Jobber mot å ha nok energi til å skrive om filmer, for jeg har ikke akkurat vært på latsiden med firkantøynene mine. Har blant annet sett gamle IT, Deadpool 2, Fabeldyr: Grindewalds forbrytelser (som var en helt elendig film) og en skokk av B-filmer (Killjoy, Maniac Cop, Evil Bong, for å nevne noen).
Håper på å få sett en film eller to snart som både er underholdende dårlig (eller bra?) og forholdsvis enkel å skrive om, eller finne bilder fra.
I mellomtiden, for å vise livstegn, tenkte jeg å dele min personlige topp 5-liste over filmer som har sin egen plass i hjertet mitt. Advarsel; De er ikke alle skrekkfilmer!
La oss begynne bakerst.
5.
Girl, Interrupted (1999)
På norsk heter filmen Stjålne år, og er basert på en sann historie. Susanna Kaysen, en amerikansk forfatter, får et mentalt sammenbrudd i en alder av 18 år og blir innlagt på psykiastisk instutisjon på 1960-tallet. Hun får diagnosen borderline (emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse), som jeg veldig godt kan kjenne meg igjen i, for det er også en av mine.
En av mine. Jeg bare samler dem inn, skjønner du. Neida.
Hun møter på mange interessante karakterer med hver sin(e) lyte(r), alt fra tvangslidelser til schizofreni. Sammen danner de et spesielt bånd over tid, men den ene pasienten gjør livet deres litt vanskelig. Kan egentlig ikke gå dypere inn i dette uten å avsløre for mye, for det er en film jeg syns alle burde se, til tross for litt blandet mottakelse. Kan avsløre at det er mye dramatikk og følelser (Hallo? Borderline!?), og advare om at filmen inneholder et selvmord.
Til tross for å ikke like verken Angelina Jolie eller Clea DuVall, så gjør de en god opptreden i denne, sammen med den alltid så muntre Winona Ryder.
Whoopi Goldberg, Brittany Murphy, Elisabeth Moss. Det er et stort stjernegalleri.
Er kanskje ikke den beste filmen i verden, men det er forfriskende å se på innsiden av en psykiatrisk institusjon og se hvordan de forskjellige personforstyrrelsene blir portrettert.
7/10
4.
Battle Royale (2000)
Denne filmen er basert på en novelle med samme navn som kom ut i 1999. Siden den gang har det kommet 2 filmer, det ryktes om amerikanske versjoner, den er også i mangaform (japansk tegneseriestil). Er i tillegg det som skapte den "nye" spillsjangeren Battle Royale, skytespill hvor du må være sistemann igjen i live.
Japan har gått til helvete, så de innfører et system som heter BR ACT. Hvert år blir en tilfeldig klasse på en tilfeldig skole plukket ut til å bli sendt ut på en øde øy, for å så drepe hverandre. Det løser alle problemer skjønner du.
Nytter ikke å stå imot, for de har alle eksplosiver festet fast rundt halsen, en håndfull regler å følge, og kun ett mål: Drep eller bli drept.
Vi blir bedre kjent med et par av disse ungdommene, og er med dem på deres ferd gjennom det dødelige spillet. Veldig dystopisk og ekkelt, med effektive drap. Filmen er bedre om du ser den forlengede versjonen så du blir bedre kjent med karakterene før de dør på nådeløse, eller triste vis.
Det er ingen spesielt lykkelig slutt, for det kom jo en film nummer to, men den snakker vi ikke om.
Den eksisterer ikke. Sier vi.
Fantastisk overdramatisk innlevelse på alle karakterene, i kjent japansk stil. Og stilfull klassisk musikk som gjennomganger i filmen. Se den! Om du har mulighet, og overlever hvinete tenåringer som skriker på japansk. Husk selvfølgelig undertekst.
8/10
3.
Requiem for a Dream (2000)
Requiem for a Dream (2000)
Uff. Denne er skikkelig tung. Det er en sånn film du ser én gang i løpet av livet, blir emosjonelt skadet av, og aldri orker tanken på å gå igjennom alle følelsene igjen.
Jeg husker jeg satt med åpen munn rett før rulleteksten kom, jeg kjente tårene renne som besatt ut av øynene mine. Alt verket og alt var vondt.
Filmen er basert på en bok ved samme navn som ble utgitt i 1978.
Den omhandler fire mennesker, som alle har en tilknytning til hverandre og til rus. Dette er en mørk film om rusavhengighet, å være fanget i en verden av vrangforestillinger og desperasjon, for å så bli ødelagt når virkeligheten innhenter dem.
En veldig vond film om hva som kan skje med rusavhengige, hvor langt de går for å få neste dose, og den har overhodet ikke en lykkelig slutt. Derav alle mine tårer på slutten.
9/10
2.
Train to Busan (2016)
Train to Busan (2016)
Her kommer den, den første skrekkfilmen, og jeg vil påstå den er like mye dramafilm som noe annet.
Og den aller første som ikke er basert på en bok i tillegg, jeg ser noen røde tråder her!
Dette er en zombiefilm, den er helt utrolig bra, og den fikk meg også til å gråte.
En liten kort historie, jeg så den på natten mens kona sov. Jeg var helt forhekset, så forhekset at jeg neste dag, med en gang jeg stod opp, sa at vi skulle se filmen med én gang. Ja, jeg så den to ganger på under et halvt døgn.
Handlingen i omtrent hele filmen er ombord i et tog som skal fra Seoul til Busan, Sør-Korea, noe tittelen til filmen ikke akkurat legger skjul på. En far skal bringe sin datter hjem til sin mor (og da hans ekskone), og det er et par andre interessante karakterer som også er på dette toget frem til zombieapokalypsen er et faktum. Det er høy actionfaktor, du ender virkelig opp med å heie på de gode, og hate intenst på en bestemt bedriten karakter.
Kjempegod sminke, fantastiske skuespillerpresentasjoner, ikke et eneste kjedelig sekund.
Følger alle zombietropene en film som dette her skal ha.
Virkelig, i mine øyne, en av de beste zombiefilmene som noen gang har blitt laget, og oppfølgeren er faktisk under filming (så vidt jeg vet). Jeg krysser fingrene for at den ikke blir en skuffelse.
9/10
1.
Dawn of the Dead (1978)
Her er den, min ultimate favorittfilm, filmen som fikk meg til å elske George A. Romeros zombier.
Filmen er nummer to i trilogien (først Night, deretter Dawn, til sist Day), og virker til å være den filmen de aller fleste har stjålet inspirasjon fra, selv The Walking Dead (spesielt sesong 1).
Ja, altså. Trilogien i seg selv er ikke lenger en trilogi, originalt sett var det det, men så i 2005 kom Land of the Dead, 2007 Diary (....), 2009 Survival (....), som alle er helt gjennomsnittlige i forhold til de originale tre. Og det er to til på vei, etter Romeros død så overtok sønnen zombieroret.
En håndfull mennesker er fanget i et kjøpesenter, med zombier overalt. Både på utsiden og inne i selve kjøpesenteret. Og det er ikke bare zombiene som utgjør en trussel, men en motorsykkelbande er også ute etter kjøpesenteret. I tillegg, hva skjer når en i gjengen blir bitt?
Sminken er helt elendig, helt vanlige mennesker som har fått blå- og grønnmaling i ansiktet.
Men det gjør ingenting! Filmen er så utrolig underholdende og spennende at du bryr deg midt på ryggen om hvor dårlig de ser. Husk at den er fra 1978!
Det hender jeg plutselig ser for meg rulletrapp-sekvensen i filmen, zombier i bevegelig rulletrapp er litt av et syn, og jeg ler like hjertelig hver gang.
Settingen inne i et kjøpesenter er også helt fantastisk, hva ville du gjort om du kunne barrikadert deg inne på et kjøpesenter med tilgang til alt, mens verden raste sammen rundt deg?
Jeg ble helt frelst etter jeg så denne for første gang, og jeg tror kanskje jeg er litt ekstremt glad i zombier. Vel verdt det!
Og slutten? Se den selv, det er litt opptil deg selv hvordan du forestiller deg at det ender.
Denne filmen fikk en ny versjon i 2004, ikke helt lik, men mange likhetstrekk (kjøpesenter!), og jeg må innrømme at den også var underholdende, selv om den ikke nådde like høyt opp i poengsum (nyversjonen fikk 7/10)
9/10
Nå må jeg ta meg en skrivepause, og grave meg videre ned i kaninhullet av filmer. Lett å gå seg vill når det finnes så utrolig mange filmer som kan være interessant å se.
Så mye å gjøre, så lite tid.
