Kannibalisme

I slutten av syttitallet og begynnelsen av åttitallet var kannibalfilmer det store, men fascinasjonen varte ikke så lenge, innen nittitallet kom så var sjangeren død og begravet. Eller spist opp.

Det er spesielt to filmer som stikker seg ut i denne perioden, Cannibal Ferox (1981) og Cannibal Holocaust (1980). Sistnevnte film kommer i jevne perioder opp i media på negativ måte, ettersom alle drap på dyr er ekte.

Filmene var så brutale at veldig mange land bestemte seg for å totalforby dem, selv her på berget.
De aller fleste av kannibal- og zombiefilmene fra sytti- og åttitallet led samme skjebne.
I 2005 tok Medietilsynet valget om å lansere filmene likevel. Det var rundt da jeg med store øyne oppdaget en filmhylle godt skjult i kjelleren på en butikk i Kristiansand som spesialiserte seg på vinylplater. Og jeg kjøpte ganske mange av disse tidligere forbudte filmene, dessverre strakk ikke pengene til den komplette serien, men det kan jeg fikse nå. Hvis jeg vil. Om jeg gidder.

Uansett, tilbake til kannibalsjangeren. Du vet nøyaktig hvordan disse filmene går. Amerikanere skal alltid besøke stammer de nettopp har oppdaget for å se hvordan de lever der. Stammefolket liker ikke det, og ender opp med å ta inntrengerne til fange. Og siden flår de dem, spiser dem, ofrer dem, voldtar dem, det ene med det andre. Primitive greier.

I 2013 prøvde de å gjenopplive sjangeren. Eller er vel rettere sagt å si at én bestemt mann prøvde på det, Eli Roth. Eli Roth er mannen bak nymoderne torturporno (ikke ekte porno, bare en betegnelse for filmer som er så grafiske og ekle at kun de sykeste liker dem. Ikke mine ord, for jeg liker filmene og vil anse meg som ganske åndsfrisk?). Hans aller kjente filmer er nok Hostel (2005) og Hostel: Part II (2007).

Da var det på tide å ta på seg slengbuksa og hockeysveisen for å se på nåtidens forsøk på fortiden.

The Green Inferno (2013)

Den følelsen når alle vil ta på håret ditt.

Trailer på norsk

Justine er en helt vanlig førsteklassing på en helt vanlig videregående i USA, sånn foruten at hennes far er advokat for FN. Våkner litt ekstra tidlig fordi noen bråker utenfor skolehybelen. 

Det er en liten streik som foregår, og de peser rundt seg med lovnader om at verden skal bli bedre om folk bare streiker litt. Sultestreik for at andre i fattige land skal kunne få mat, og i tillegg at vaktmestere er OK mennesker. Jeg ser ikke helt hvordan de to temaene henger sammen.

Mat de fattige med vaktmestere, de er ikke søppelmat! Eller var det ikke det de mente?

Justine blir blendet av deres gode poenger, og tenker at hun kan gjøre en forskjell. Siden pappa er en advokat som sier ja til alt hun gjør. Er sånn det funker.
Hun stirrer med skrekk på lederen av streiken, Alejandro, det ser i hvert fall sånn ut. Kjæresten til denne streikelederen, Kara, syns det ser ut som at Justine prøver seg, så hun slår på full bitchemodus.

Streikegjengen møtes for å diskutere neste aksjon. De skal reise til regnskogen i Amazonas, lenke seg fast til bulldosere som truer med å ødelegge deler av regnskogen og potensielt stammer. Stemningen er ikke på topp, Alejandro bruker skremselstaktikk til å få følgere.

De kommer seg avgårde til Peru, godt sponset av en narkotikabaron ved navn Carlos. Det lukter korrupt hele veien, og den hjernevaskede gjengen sier ja til alt Alejandro sier at de må gjøre. Dø for saken, blant annet. Om de bare visste.

Småbåter frakter de over til den delen av regnskogen som er i fare, med en liten unødvendig scene av en penis som får en tarantell på seg. Gjengen syns det var ufattelig morsomt, verken jeg eller han som fikk edderkoppopplevelsen syns det var noe morsomt i det hele tatt.

Vel fremme hos bulldoserne får de lenker og hengelås utlevert av Kara. Kara gir Justine en defekt hengelås med viten og vilje, hun har jo tross alt tidligere sagt "Denne jungelen kan drepe deg", ene og alene på grunn av det skrekkslagne blikket hun ga kjæresten hennes. De lenker seg fast, unntatt Justine som ikke får lukket hengelåsen, og roper demonstrativt til arbeiderne og den private hæren som passer på. Dette byr på kaos, militæret drar i folka for å få dem bort, til ingen nytte. Frem til de kommer til Justine som på ingen måte sitter fast i noen ting. De drar henne løs, sikter på henne, gjør seg klar til å skyte, men de blir minnet på om at de blir filmet og det vil gå til helvete med dem om de gjør det. Så Justine får gå fri, sammen med alle andre, for de er amerikanske borgere og vet å utnytte sine rettigheter. 

Nok en dag, nok en streik.

På småflyet på vei tilbake står stemningen i taket, de har reddet regnskogen. Champagnen står i været, lykken er til å ta og føle på for alle, bortsett fra Justine. Justine er skikkelig sur fordi Kara holdt på å få henne drept. Så skjer det noe med flyet, og den går inn for en hard landing. Et par streikende forsvinner når flyet blir delt i to, piloten blir spiddet gjennom hodet av en gren når de endelig lander. Stemninga er nå på bunnen av jungelen.

Den lille gjengen er nå mindre, spesielt ettersom en kronidiot fant ut at å gå med hodet først inn i en roterende propell var lurt. De har veldig lyst til å finne den svarte boksen, og en satellittelefon for å få hjelp, men de rekker ikke så langt før Kara blir spiddet flere ganger med skarpe trepinner. Resten får smake på bedøvelsespil. Og blir fraktet bort i stammefolket båter.

Ingenting er som en deilig dag på vannet om sommeren.

Streikegjengen våkner opp i et bur, den fyldigste av dem blir utvalgt først. Mest sannsynlig fordi han kan mette dem en stund. En eldre dame som ser helt syk ut begynner med å ta ut øynene hans, tunga hans, før hun systematisk hakker ham opp bit for bit mens han fremdeles lever. De steiker ham i leirovn, og nyter hver bit. Den ene jenta i buret får akutt diaré av synet, og de andre ser ut til å reagere sterkere på det enn hva de nettopp hadde sett. Alejandro innrømmer at protesten var fiksert, og at det ikke gjorde noe bedre, men penger var kjekt å ha.

Litt koselig må man ha det i et bur.

De tre jentene i buret, Justine, Samantha og Amy, blir geleidet ut av buret. Der står de foran den gamle dama, som har et skarpt instrument på fingeren. Hun sjekker hvorvidt de er jomfru, på en heller smertefull måte, og finner ut at Justine er den eneste som blør friskt. De skal gjøre henne klar til kjønnslemlestelse. Samantha og Amy får lov til å gå tilbake til buret. Så begynner det å regne, og Samantha får den ypperlige ideen om å rømme for å hente hjelp. Justine kommer tilbake i heldekkende farge fra topp til tå. Hvit som et laken, med rød strek over øynene.

10/10 i stil.

Neste dag får de mat, gourmetkjøtt. Amy er veganer, så hun syter litt høylytt. Ingen sympati å få fra noen, så hun må nesten gafle i seg det hun får servert. Et par biter inn i maten ser hun at det er Samantha de spiser. Hun blir forstyrret og skjærer over sin egen hals. En i streikegjengen får en annen lur idé, han skal stappe sin godt gjemte marihuanapose inni Amy sånn at kannibalene blir høye og ute av stand til å gjøre noe under neste fluktforsøk. Kannibalene blir høye som fjell når de fortærer Amy, så streikegjengen kan nå flykte. Samantha og en i streikegjengen kommer seg bort. Alejandro nekter å rømme av uviss grunn, og han hindrer fjerdemann i å rømme for han vil ikke være alene. Uspiselig gubbe, forhåpentligvis ikke uspiselig nok for kannibalene.

Fjerdemannen blir omringet av kannibalene, han tuller og tøyser med dem siden de fremdeles er i skyene av marihuanaen. Så kommer filmens dummeste spøk. "Å nei, de har munchies!" (Munchies er en tilstand som oppstår hos dem som har inntatt narkotiske stoffer, hvor de har lyst til å spise absolutt alt. Så flott at de er kannibaler fra før av). Han blir ikke engang tilberedt, for sultne var de.

Justine og han andre fyren kommer seg til vrakrestene av flyet, på jakt etter denne satellittelefonen, de fant en mobiltelefon i hvert fall, selv om de tidligere nevnte at det ikke var dekning å få. Så blir de tatt til fange igjen, typisk nok. Justine blir lagt klar til kjønnslemlestelse, mens han andre blir hengt på en påle, kroppsdeler blir knust, og han blir smurt inn med noe søtt. Så kommer det haugevis med skumle maur som spiser på ham.

En liten del av stammefolket kommer løpende og konverserer på et språk jeg ikke forstår, alle krigere blir tilkalt og blir sendt bort. Såvidt jeg ser så forsvinner alle med unntak av noen barn, og en dame.

Justine flørter med den ene lille gutten der, som til slutt slipper henne løs. Alejandro roper om å bli reddet, men Justine ignorerer fyren totalt og løper avgårde. 

Den lille redningsmannen.

Justine kommer midt i skuddlinjen mellom bulldoserfolket og stammefolket. Hun later som at hun filmer dem med telefonen som ikke fungerer, roper at hun er amerikaner, og blir fraktet tilbake til USA. Hun møter så sin advokatpappa og andre fra FN, hvor hun forteller at stammefolket er fredelige og tok så godt vare på henne, og at de må sette en stopper for rivningen av regnskogen. Det gjør de.

Hurra, hun reddet regnskogen, og kannibalene! Og utenfor vinduet hennes ser hun en ny gjeng med streikere, som alle går ikledd t-skjorter med trynet til Alejandro.

5/10

Oi, oi, oi, så dårlig skuespillet i denne filmen var. Jeg er veldig usikker på om det var med vilje med tanke på at skuespillet var annerledes på sytti- og åttitallet, men jeg ble i hvert fall pinlig berørt av det hele. Historien var også en tynn og oppbrukt suppe. Var flere ganger jeg himlet med øynene innvendig av både dialog og valg som disse karakterene tok. Er det mulig å være så dumme?

Det som redder filmen er Eli Roths spesialitet, de groteske scenene så virkelig bra ut, og lever godt opp til den første bølgen av kannibalfilmer. Håper jeg på en ny bølge kannibalfilmer sånn som feministene venter på sine bølger? Nei, originalene kan ikke slås, og det er heller ingenting som sjokkerer slik som de gjorde lenger, så da ser jeg ikke poenget med å prøve på ny. Det er sjokkfaktoren som tiltrakk seg folket på den tiden, nå vet vi for mye, vi har sett for mye.

Vel bekomme.

Kampen mot de levende døde

Jeg pleide alltid å bli irritert på dem som mente at det nå ble for mange zombier i verden. Altså, ikke ekte zombier, men de var stadig å se i filmer, serier, spill. Som en overivrig zombiefan var det nesten blasfemi, men over de siste to årene så føler jeg meg ganske så enig i kritikken av zombier. Hvor ble det av kvaliteten? Ganske sikker på at zombieguden over alle zombieguder, George A. Romero, ville stått opp fra grava hvis han visste hva de hadde gjort med den moderne zombien som han skapte.

Se så søt han var blant alle sine zombiebarn.

Han gjorde noe helt magisk med Night of the Living Dead (1968), åpnet en dør for den nymoderniserte zombien som ikke lenger måtte være voodoo zombier. Min ultimate favorittfilm er den andre i Of the Dead-trilogien, Dawn of the Dead (1978), den er perfeksjon. Filmen som gjorde at jeg ble overfrelst av zombier, og gjorde at jeg kasta fra meg illusjonen om at "vampyrer er de tøffeste skapningene noen gang!" helt. Takk og lov for det. Siden den "forelskelsen" startet så har jeg opparbeidet meg en nokså OK zombiesamling; figurer, klær, filmer og spill. Og lommebok. Ja, du skjønner nok. Hadde også en plan om å gå til innkjøp av alle zombiefilmer i verden, jeg tror jeg må skrinlegge den etter en gigantisk vekst av ekstremt dårlige filmer årlig, så jeg skal kun anskaffe de jeg føler er verdt det. Til jeg eventuelt blir multimillionær, da snakker vi.

Da snakker vi at kona har gått med på at jeg kan ha et helt eget rom for meg selv hvor hver dag kan være halloween, o' lykke! Tror nok at det hadde blitt et helt hus, kan man si. Men multimillionærer er ikke som andre millionærer. (Ja, jeg vet det er lotto, men må vel vinne eurojackpot for å bli multi?)

Nå har jeg helt fingerdiaré her, så jeg får kjøre igang med det jeg egentlig skulle snakke om.
Nemlig dårlige zombier som møter uventet motstand. Ikke av mennesker, utrolig nok, men av...

Bigfoot Vs. Zombies (2016)

Du ser riktig, Bigfoot (i følge norsk wikipedia kan man si storfot) mot zombier.

Da jeg valgte denne filmen gikk jeg først og fremst for at den inneholdt zombier, men hva tror du jeg blir møtt med tre sekunder inn i filmen? Jo, Mark Polonia! Høres det velkjent ut? Ja, det stemmer, det er nøyaktig samme fyren som fra forrige innlegg, han som laget Sharkenstein OG Jurassic Prey.

Orket ikke tanken på å finne en ny film i TubiTV-appen, så da ble det den. Må nevnes at jeg sovnet 15 minutter inn i filmen og måtte se den resterende timen neste dag.

Her er en liten trailer for filmen.

Kameraet sjangler bortover en skogsti som om de har vært på fleinsopp-tur, alle navn som medvirket i filmen kommer frem, og forsvinner. Én etter én.

En blond dame tar bilder i skogen, vi ser det fra kameralinsens vinkel, og alle bildene er ute av fokus.

Så høres det peselyder som denne blondinen ikke hører, og en gorilla iført parykk kommer til syne. For oss, ikke henne. Hun tar noen selfier, så blir hun spist av zombier mens kameraet fremdeles knipser og står på for seg selv. Storfot tusler avgårde, ikke hans business.

Vi blir så tatt med til der hvor hele filmen tar plass, nemlig på en body farm. En gård hvor kadaver blir levert for å så bli eksperimentert med av Dr. Peele. Hva han gjør med kadavrene får vi ikke vite ennå. Eneste vi får vite er at noen av kadavrene har forsvunnet, og de mistenker at dyr står for forsvinningen, så de leier inn en jeger til å ta seg av problemet. Inn i skogen med ham.

To hillbillier tar med seg de to ferskeste (om man kan si det sånn?) kadavrene ut til et område, og de kjører forbi de latterligste zombiene jeg har sett i mitt liv. Deres reaksjon er "Oi, så du de raringene? De ansetter hva som helst disse dager.", og jeg er helt enig med dem. De fleste har på seg butikkjøpte masker fra den billigste butikken de kunne finne, og de som har sminke har fått et tynt lag med maling i ansiktet. De har glemt det velkjente "brunkremskillet" under haken, malplassert!

Gi meg en femtilapp og jeg kan få deg til å se bedre ut enn dette her. 

De har en liten håndfull zombier å gå på, de har til og med en fasjonabel zombie iført fargerike klær og en eldre zombiemann som ikke klarer å holde tunga i munnen. Gjentatte ganger fokuserer kameraet på den våte, rullerende gammelmannstunga. Takke meg til.

Om litt begynner det å skje ting, når førstemann blir tatt av zombier blir jeg tatt på sengen igjen.
Han faller om, zombiene graver løs på overkroppen hans, og drar opp.... et tøystykke? Har de virkelig så lite budsjett at de har dyppet et hvitt tøystykke i rød konditorifarge? Skal dette virkelig se ut som tarmene?

Bare få en ende på det, vær så snill.

En til går ned for telling. Nå er zombiene på vei til de to nyforelskede som nettopp hadde en intim affære i bilen som fikk den til å vugge alle veier. Storfot til unnsetning, han kommer fra ingensteds og dreper zombier, samtidig som han tar en King Kong på den kvinnelige hovedkarakteren. Storfot er forelsket. Og stikker av.

Jegeren i skogen driver og ruller seg i gresset, sniffer litt på kvister, som en ekte sporhund.
Han sutter seg på pekefingeren og holder den i lufta, for det er sånn man finner levende skapninger i skogen, ikke for å finne vindretning. Han finner noen zombier, og ikke en bjørn som han hadde håpet på. Han skyter og roper ut hvor mye han elsker dette, til han går tom for kuler, og går tilbake til Dr. Peeles laboratorie.

Så kan vi jo komme nærmere inn på hva Dr. Peele egentlig gjør, når alle de resterende tre stiller spørsmål om hva han egentlig forsker på. Jo, det er nå så at han egentlig forsket på å lage et serum som skulle øke farten på forråtnelsen av lik. Å bli zombie var en uventet bivirkning.

Tid for deres årlige influensavaksine.

Utenfor hamrer zombiene på glassdøren. En tidligere ansatt som nå er zombie tar seg inn en dør ved hjelp av sin nøkkel. Han sier han vil dø, løper inn, biter litt på jegeren og stikker seg selv med en sprøyte som inneholdt serumet. Og borte var han, bare bein igjen. Doktoren kom med noen trøstende ord til jegeren, "Du dør nok veldig snart.".

Storfot blir bitt av en zombie, så han løper til laboratoriet.  Der får han pleie, og flørter litt med kvinnen i sitt liv. Mye dårlig dialog på gang, de nevner Dawn of the Dead, blasfemi! Jegeren blir en snakkende zombie, men Storfot tar knekken på ham.

Nå hater alle doktoren. Doktoren hater også alle. De klarer uansett å rømme ved at Storfot bulldozer seg gjennom alle zombiene. Så sovner de, og så våkner de. Jeg tuller ikke, det er nøyaktig sånn og jeg kan ikke pynte på sannheten heller. Doktoren tar den kvinnelige hovedkarakteren som gissel, den mannlige hovedrollen og Storfot står og ser på at en zombie kommer bakfra og spiser doktoren.

Så løper de tre avgårde til en bil, kjører litt rundt, stopper opp for å slippe løs Storfot i skogen så han kan finne de andre store føttene. Han virker litt mutt, spaserer depressivt (ja, det er en greie) til skogen, før vi blir møtt av enda en jeger. Mark Polonia, han ga seg selv en rolle på slutten, han skyter og dreper Storfot. Så trist.

2/10

Jeg syns ikke Mark Polonia skal bli noe skuffet over karakteren jeg ga denne gangen, er jo faktisk en økning på 100% i forhold til de andre jeg har skrevet om.

Dette er en særdeles dårlig film, men jeg lo oppriktig til tider. Og jeg angrer ikke i like stor grad som jeg har gjort tidligere. Hvis du er nysgjerrig så er den faktisk helt gratis på TubiTV, sammen med mye annet møl. 

Føler meg som et vandrende reklameskilt for appen, men jeg virkelig digger den.

Denne posten er ikke sponset av noen ting, over og ut!