Kannibalisme

I slutten av syttitallet og begynnelsen av åttitallet var kannibalfilmer det store, men fascinasjonen varte ikke så lenge, innen nittitallet kom så var sjangeren død og begravet. Eller spist opp.

Det er spesielt to filmer som stikker seg ut i denne perioden, Cannibal Ferox (1981) og Cannibal Holocaust (1980). Sistnevnte film kommer i jevne perioder opp i media på negativ måte, ettersom alle drap på dyr er ekte.

Filmene var så brutale at veldig mange land bestemte seg for å totalforby dem, selv her på berget.
De aller fleste av kannibal- og zombiefilmene fra sytti- og åttitallet led samme skjebne.
I 2005 tok Medietilsynet valget om å lansere filmene likevel. Det var rundt da jeg med store øyne oppdaget en filmhylle godt skjult i kjelleren på en butikk i Kristiansand som spesialiserte seg på vinylplater. Og jeg kjøpte ganske mange av disse tidligere forbudte filmene, dessverre strakk ikke pengene til den komplette serien, men det kan jeg fikse nå. Hvis jeg vil. Om jeg gidder.

Uansett, tilbake til kannibalsjangeren. Du vet nøyaktig hvordan disse filmene går. Amerikanere skal alltid besøke stammer de nettopp har oppdaget for å se hvordan de lever der. Stammefolket liker ikke det, og ender opp med å ta inntrengerne til fange. Og siden flår de dem, spiser dem, ofrer dem, voldtar dem, det ene med det andre. Primitive greier.

I 2013 prøvde de å gjenopplive sjangeren. Eller er vel rettere sagt å si at én bestemt mann prøvde på det, Eli Roth. Eli Roth er mannen bak nymoderne torturporno (ikke ekte porno, bare en betegnelse for filmer som er så grafiske og ekle at kun de sykeste liker dem. Ikke mine ord, for jeg liker filmene og vil anse meg som ganske åndsfrisk?). Hans aller kjente filmer er nok Hostel (2005) og Hostel: Part II (2007).

Da var det på tide å ta på seg slengbuksa og hockeysveisen for å se på nåtidens forsøk på fortiden.

The Green Inferno (2013)

Den følelsen når alle vil ta på håret ditt.

Trailer på norsk

Justine er en helt vanlig førsteklassing på en helt vanlig videregående i USA, sånn foruten at hennes far er advokat for FN. Våkner litt ekstra tidlig fordi noen bråker utenfor skolehybelen. 

Det er en liten streik som foregår, og de peser rundt seg med lovnader om at verden skal bli bedre om folk bare streiker litt. Sultestreik for at andre i fattige land skal kunne få mat, og i tillegg at vaktmestere er OK mennesker. Jeg ser ikke helt hvordan de to temaene henger sammen.

Mat de fattige med vaktmestere, de er ikke søppelmat! Eller var det ikke det de mente?

Justine blir blendet av deres gode poenger, og tenker at hun kan gjøre en forskjell. Siden pappa er en advokat som sier ja til alt hun gjør. Er sånn det funker.
Hun stirrer med skrekk på lederen av streiken, Alejandro, det ser i hvert fall sånn ut. Kjæresten til denne streikelederen, Kara, syns det ser ut som at Justine prøver seg, så hun slår på full bitchemodus.

Streikegjengen møtes for å diskutere neste aksjon. De skal reise til regnskogen i Amazonas, lenke seg fast til bulldosere som truer med å ødelegge deler av regnskogen og potensielt stammer. Stemningen er ikke på topp, Alejandro bruker skremselstaktikk til å få følgere.

De kommer seg avgårde til Peru, godt sponset av en narkotikabaron ved navn Carlos. Det lukter korrupt hele veien, og den hjernevaskede gjengen sier ja til alt Alejandro sier at de må gjøre. Dø for saken, blant annet. Om de bare visste.

Småbåter frakter de over til den delen av regnskogen som er i fare, med en liten unødvendig scene av en penis som får en tarantell på seg. Gjengen syns det var ufattelig morsomt, verken jeg eller han som fikk edderkoppopplevelsen syns det var noe morsomt i det hele tatt.

Vel fremme hos bulldoserne får de lenker og hengelås utlevert av Kara. Kara gir Justine en defekt hengelås med viten og vilje, hun har jo tross alt tidligere sagt "Denne jungelen kan drepe deg", ene og alene på grunn av det skrekkslagne blikket hun ga kjæresten hennes. De lenker seg fast, unntatt Justine som ikke får lukket hengelåsen, og roper demonstrativt til arbeiderne og den private hæren som passer på. Dette byr på kaos, militæret drar i folka for å få dem bort, til ingen nytte. Frem til de kommer til Justine som på ingen måte sitter fast i noen ting. De drar henne løs, sikter på henne, gjør seg klar til å skyte, men de blir minnet på om at de blir filmet og det vil gå til helvete med dem om de gjør det. Så Justine får gå fri, sammen med alle andre, for de er amerikanske borgere og vet å utnytte sine rettigheter. 

Nok en dag, nok en streik.

På småflyet på vei tilbake står stemningen i taket, de har reddet regnskogen. Champagnen står i været, lykken er til å ta og føle på for alle, bortsett fra Justine. Justine er skikkelig sur fordi Kara holdt på å få henne drept. Så skjer det noe med flyet, og den går inn for en hard landing. Et par streikende forsvinner når flyet blir delt i to, piloten blir spiddet gjennom hodet av en gren når de endelig lander. Stemninga er nå på bunnen av jungelen.

Den lille gjengen er nå mindre, spesielt ettersom en kronidiot fant ut at å gå med hodet først inn i en roterende propell var lurt. De har veldig lyst til å finne den svarte boksen, og en satellittelefon for å få hjelp, men de rekker ikke så langt før Kara blir spiddet flere ganger med skarpe trepinner. Resten får smake på bedøvelsespil. Og blir fraktet bort i stammefolket båter.

Ingenting er som en deilig dag på vannet om sommeren.

Streikegjengen våkner opp i et bur, den fyldigste av dem blir utvalgt først. Mest sannsynlig fordi han kan mette dem en stund. En eldre dame som ser helt syk ut begynner med å ta ut øynene hans, tunga hans, før hun systematisk hakker ham opp bit for bit mens han fremdeles lever. De steiker ham i leirovn, og nyter hver bit. Den ene jenta i buret får akutt diaré av synet, og de andre ser ut til å reagere sterkere på det enn hva de nettopp hadde sett. Alejandro innrømmer at protesten var fiksert, og at det ikke gjorde noe bedre, men penger var kjekt å ha.

Litt koselig må man ha det i et bur.

De tre jentene i buret, Justine, Samantha og Amy, blir geleidet ut av buret. Der står de foran den gamle dama, som har et skarpt instrument på fingeren. Hun sjekker hvorvidt de er jomfru, på en heller smertefull måte, og finner ut at Justine er den eneste som blør friskt. De skal gjøre henne klar til kjønnslemlestelse. Samantha og Amy får lov til å gå tilbake til buret. Så begynner det å regne, og Samantha får den ypperlige ideen om å rømme for å hente hjelp. Justine kommer tilbake i heldekkende farge fra topp til tå. Hvit som et laken, med rød strek over øynene.

10/10 i stil.

Neste dag får de mat, gourmetkjøtt. Amy er veganer, så hun syter litt høylytt. Ingen sympati å få fra noen, så hun må nesten gafle i seg det hun får servert. Et par biter inn i maten ser hun at det er Samantha de spiser. Hun blir forstyrret og skjærer over sin egen hals. En i streikegjengen får en annen lur idé, han skal stappe sin godt gjemte marihuanapose inni Amy sånn at kannibalene blir høye og ute av stand til å gjøre noe under neste fluktforsøk. Kannibalene blir høye som fjell når de fortærer Amy, så streikegjengen kan nå flykte. Samantha og en i streikegjengen kommer seg bort. Alejandro nekter å rømme av uviss grunn, og han hindrer fjerdemann i å rømme for han vil ikke være alene. Uspiselig gubbe, forhåpentligvis ikke uspiselig nok for kannibalene.

Fjerdemannen blir omringet av kannibalene, han tuller og tøyser med dem siden de fremdeles er i skyene av marihuanaen. Så kommer filmens dummeste spøk. "Å nei, de har munchies!" (Munchies er en tilstand som oppstår hos dem som har inntatt narkotiske stoffer, hvor de har lyst til å spise absolutt alt. Så flott at de er kannibaler fra før av). Han blir ikke engang tilberedt, for sultne var de.

Justine og han andre fyren kommer seg til vrakrestene av flyet, på jakt etter denne satellittelefonen, de fant en mobiltelefon i hvert fall, selv om de tidligere nevnte at det ikke var dekning å få. Så blir de tatt til fange igjen, typisk nok. Justine blir lagt klar til kjønnslemlestelse, mens han andre blir hengt på en påle, kroppsdeler blir knust, og han blir smurt inn med noe søtt. Så kommer det haugevis med skumle maur som spiser på ham.

En liten del av stammefolket kommer løpende og konverserer på et språk jeg ikke forstår, alle krigere blir tilkalt og blir sendt bort. Såvidt jeg ser så forsvinner alle med unntak av noen barn, og en dame.

Justine flørter med den ene lille gutten der, som til slutt slipper henne løs. Alejandro roper om å bli reddet, men Justine ignorerer fyren totalt og løper avgårde. 

Den lille redningsmannen.

Justine kommer midt i skuddlinjen mellom bulldoserfolket og stammefolket. Hun later som at hun filmer dem med telefonen som ikke fungerer, roper at hun er amerikaner, og blir fraktet tilbake til USA. Hun møter så sin advokatpappa og andre fra FN, hvor hun forteller at stammefolket er fredelige og tok så godt vare på henne, og at de må sette en stopper for rivningen av regnskogen. Det gjør de.

Hurra, hun reddet regnskogen, og kannibalene! Og utenfor vinduet hennes ser hun en ny gjeng med streikere, som alle går ikledd t-skjorter med trynet til Alejandro.

5/10

Oi, oi, oi, så dårlig skuespillet i denne filmen var. Jeg er veldig usikker på om det var med vilje med tanke på at skuespillet var annerledes på sytti- og åttitallet, men jeg ble i hvert fall pinlig berørt av det hele. Historien var også en tynn og oppbrukt suppe. Var flere ganger jeg himlet med øynene innvendig av både dialog og valg som disse karakterene tok. Er det mulig å være så dumme?

Det som redder filmen er Eli Roths spesialitet, de groteske scenene så virkelig bra ut, og lever godt opp til den første bølgen av kannibalfilmer. Håper jeg på en ny bølge kannibalfilmer sånn som feministene venter på sine bølger? Nei, originalene kan ikke slås, og det er heller ingenting som sjokkerer slik som de gjorde lenger, så da ser jeg ikke poenget med å prøve på ny. Det er sjokkfaktoren som tiltrakk seg folket på den tiden, nå vet vi for mye, vi har sett for mye.

Vel bekomme.