M er for massakre

"Hei, jeg vet hva jeg skal skrive om neste gang?"
- "Hva da?"
"M er for massakre!"
- "Du må ha en for hver bokstav i alfabetet!"
"Oi, men jeg vil ta m, får ta m igjen en annen gang om jeg gidder."

Slik foregår brainstorming her, popper opp en ny idé helt tilfeldig. M for massakre var egentlig ikke så tilfeldig, siden jeg fant to filmer i mappa som har har ordet Massacre i seg. Hvordan tar massakre seg ut i film? Nå skal vi legge fra oss den realistiske betydning, og ta på oss vernebriller for å ta imot 80-tallet (igjen) og dens slasherkultur.

Hva er slasher? Slasher er en underkategori/subsjanger innen skrekkfilm. De er ofte blodigere enn skrekkfilmer generelt. Morderen er som oftest psykopatisk eller lignende. Våpnene varierer gjerne fra machete, kniv, øks, eller andre skjære- og stikkredskaper. Og ofrene er som regel unge, vakre og kåte.
Det er en trope at hver gang noen viser mye hud og/eller har sex i denne type film, så dør de rett etter eller under en seksuell aktivitet. Det finnes mange kjente slasherfilm-monstre. Vi har Jason Voorhees fra Friday the 13th-filmserien. Michael Myers fra Halloween-filmserien (bortsett ifra Halloween III: Season of the Witch, den eksisterer ikke, og sånn er det.). Og ikke minst Freddy Krueger, fra Nightmare on Elm Street-filmserien. Det er vel kanskje de største navnene jeg kommer på nå i farta. Vel, Victor Crowley jeg skrev om tidligere fra Hatchet er av den nye generasjonen av galninger.

Hvilke spennende typer har vi i vente nå? Hvem er det vi skal få gleden av å bli kjent med i disse to filmene som begge inneholder ordet massacre? Svaret får du nå.

The Slumber Party Massacre (1982)

Husk, aldri vær for lettkledd når en gal morder er i nærheten.

Vi befinner oss på en high school i USA. Stemningen kunne ikke vært bedre. Vi følger et jenteteam som spiller basketball, og dramaet som foregår dem imellom fordi jentesjalusi må til. Jentene liker ikke at nyinnflyttede Valerie er bedre enn dem, og penere enn dem. Den sammensveisa gjengen av bimbojenter snakker høyt om Valerie i garderoben, vel vitende om at hun kan høre dem. De vil ikke invitere henne på overnattingsfest. Så trist. Eller, en person vil, Trish, hun som faktisk skal arrangere det hele. Så hun spør Valerie om hun vil, siden de tross alt bor rett over gaten for hverandre. Valerie er selvsagt lei seg over mobbingen, så hun sier nei, og stikker avgårde.

Overalt på nyhetene snakkes det om Russ Thorn, en massemorder som har rømt fra et fengsel i denne byen handlingen foregår i. Det vet ingen av karakterene noe om, for de bytter radiokanal hver gang ekstrasendingen kommer på. Må høre på den funky musikken 80-tallet hadde å by på vet du.

Utstyrt med en elektrisk drill går han løs på skolens vaktmester, uten at noen får vite om det. Etterfulgt av en i jentegjengen som tilfeldigvis hadde glemt noe i garderoben. Ikke at noen bryr seg nevneverdig om at hun ikke er med lenger.

Hva? Har jeg ikke en større rolle?

Kvelden kommer, og overnattingsfesten er i gang. Overnattingsfest er synonymt med hjemmealenefest, så det er ingen voksne i nærheten. Annet enn en kjempeekkel nabo som foreldrene har fått til å se til dem om det går for vilt for seg. Han liker å gå rundt i hagen og drepe snegler.

Her, under begynnelsen av denne hvaennduvilkalledetfesten, begynner mistenkelig mange liksom-skumle skvettescener. Dyr som oppfører seg som dyr flest, vennlige ansikter som popper for raskt opp gjennom vindu, strømmen som plutselig går fordi guttestreker. Du vet, det samme gamle.
Såpass mye skjer at ingen legger merke til at naboen blir drept under sneglejakt. Søren, han kom til 54 snegler før han ble drept.

Stemninga er i taket. Hvis det hadde vært svært lavt under taket.

De bestiller pizza. For de må ha noe å spise etter all marihuanaen de har inntatt. Pizzaen kommer, de åpner døren, og oisann, pizzagutten faller om død på gulvet. Øynene hadde blitt borret igjennom.
Panikkslagne begynner de å stålsette seg mot faren som lusker rundt hjørnet. To gutter, som bestemte seg for å lure seg inn på jentefesten, vil splitte opp for å få tak i hjelp. De kommer ikke langt. 

Noen som bestilte pizza med ekstra marinade?

I mellomtiden syns kanskje Valerie og hennes motbydelige lillesøster at det kommer litt rare lyder fra nabohuset, men tenker ikke videre over det. De fortsetter sitt middelmådige liv; med playgirl-magasin, hundeproblemer og idiotiske spøker i regi av lillesøster. Og jeg lurer på hvor i all verden foreldrene her er. Er alle plutselig hjemme alene?

Hørte du gurgling og skriking? Var sikkert ikke noe å bry seg om.

Det er ikke mange gjenlevende overnattingsgjester igjen nå, etter at Russ har gjennomført et hurtigkurs i drillbruk. Det blir et basketak mellom Trish og Russ, men utrolig nok velger hun å ikke drepe ham etter hun har uskadeliggjort fyren. Hva er det folk i filmer tenker med? Jeg vet hva jeg ville gjort om jeg hadde overrumplet en morder, hadde ikke blitt et pent syn.

Det mest hendige mordvåpenet noen gang, en gigantisk drill.

Trish gjemmer seg. Valerie og lillesøster begynner å fatte mistanke om at noe er galt og tar seg inn i nabohuset. Det er ingen der. Så kjedelig. Helt til de åpner kjøleskapet for å stjele en øl, og et lik faller ut. Så er det flere jenter i katt- og musleken til morderen. Nå er alle godt gjemt, lillesøster under sofaen, Valerie i kjelleren. Trish i andreetasje et sted. Og så entrer basketballtreneren deres inn. Og bykser rundt med Russ. Lillesøster spenner krok på gubbejævelen. Treneren slår ham gjentatte ganger med en peisstang. Trish kommer ned og kjører kniven i ryggen på ham. De jubler, men lykken er kortvarig. Han kommer seg opp og kjører drillen inn i magen på treneren. Valerie løper etter Russ ut bakdøra mens hun veiver rundt med en machete hun fant. Hun kapper av ham armen som holder drillen, og han faller i et svømmebasseng og blir liggende der med ansiktet ned. Jentene jubler, igjen. Men han kommer seg atter en gang opp, og angriper med stumparmen sin. Han har ingen drill lenger, men hopper på Valerie, mens hun ligger på bakken med macheten pekende oppover. Endelig dør fyren, men det er ikke så mye jubling, bare masse hulkegråt. Og der avslutter vi.

6/10

Filmen skulle i teorien være en parodi på slasherfilm for sin tid, men de klarte ikke å få frem at det var det de prøvde på. Ja, den var tidvis useriøs, spesielt med alle de mange falske skvettescenene de brukte for å bygge opp filmen, og mordvåpenet som i seg selv er latterlig. Dessverre for skaperne ble den bare en av mange standardfilmer i sjangeren, uten å på noen måte skille seg ut.
Den var helt grei, med en godt under gjennomsnittet kjedelig morder. Er på ingen måte et slasherikon. Jeg kjedet meg ikke helt, men engasjerte ikke på noen som helst måte heller.

Det finnes visst Slumber Party Massacre II og III, og jeg måtte selvsagt finne ut om morderen kom seg opp på beina. Igjen. Til en stor fornøyelse, og kanskje litt ergrelse, så har ingen av filmene samme morder i det hele tatt. Blir spennende å se.

Microwave Massacre (1983)

Det ligner mer på coveret til en pocketbok fra 70-tallet.

Syndenes by, det er i hvert fall der jeg føler vi befinner oss, et eller annet sted i USA. Damene veiver med puppene, og mannfolka kommer med obskøne kommentarer og tilnærmelser.

Alle, bortsett fra den avdanka og ulykkelige bygningsarbeideren Donald.

Donald og hans kone, May, lever i et sexløst og kjærlighetsløst forhold. Deres største feil i forholdet er at hun lager mat, og det setter han ikke pris på. May har fått det for seg at all mat skal være gourmet mat, til Donalds fortvilelse. Han er lei av kokt krabbe som lunsj til jobben, han er lei av at maten ikke kan uttales for en simpeltonn som ham, og han er drittlei av at kona har kjøpt en ny og gigantisk mikrobølgeovn.

Noen ganger er det størrelsen det kommer an på.

Han fantaserer om å ta livet av kona si av denne grunnen. Drikker seg dritings på den lokale baren, og gjør realitet av fantasien. Går ikke opp for ham hva han har gjort før han neste dag da han i ørska så konas avkappede hode i mikrobølgeovnen. Resten av henne er partert og lagt i sølvpapir. Han stabler de ulike kroppsdelene i kjøleskapet, og bestemmer seg av en eller annen grunn for å varme delene i mikrobølgeovnen. I mellomtiden får jeg veldig lyst på rullekebab.

Jaggu smaker ikke May mye bedre enn både krabbe og alle disse fancy franske delikatessene hans gane har hatt daglig tilgang til. Han tar med seg en deilig stekt arm på jobb som han lar arbeidskollegene smake på, totalt uvitende om at det er et menneske de spiser, og de stemmer i at det er det beste de noen gang har smakt.

Dette tenner seriemorderen i Donald, han plukker opp en ny prostituert hver kveld for å hamstre inn nok mat for en stund. Det viser seg at han ikke bare liker smaken av menneskekjøtt, han tenner på det å ha sex med dem før han fråtser i restene etter han er ferdig.

Trenger aldri betale for de seksuelle tjenestene om de ender opp på matfatet likevel.

Han har dog en gnagende tanke i bakhodet om at det han gjør ikke er normalt, så han oppsøker en psykolog for å lette på hjertet. Han prater i vei, bekjenner sine synder og spyr ut sine tanker, men til døve ører. Psykologen sover, og når han våkner så later han som om han har hørt på alt, og at han bare skal fortsette med det han gjør for det er gode saker! Hadde han bare visst.

Har fremdeles daglige samtaler med kona mens kjøleskapet fylles opp.

Så kommer det for en kveld at guttaboys fra jobben skal ut og slå seg litt løs, de tropper opp hjemme hos Donald, men han er ikke å se noen sted. De spankulerer inn på kjøkkenet, og måper av hvor mange ovner det er der. Så ser de ham, liggende livløs på gulvet. Og etter det ser de mikrobølgeovnen med 5 par armer under oppvarming. En liten stund senere så skal huset bli renovert for videre salg, et par mannfolk ser på mikrobølgeovnen og oppdager at den har løse koplinger, og det ville tatt livet til noen med pacemaker. Noe Donald hadde, så det var ikke kjøttet som drepte han direkte. Siden finner de hodet til May i kjøleskapet. Det zoomes inn, og øynene hennes lyser. Det var det.

I helvete finnes intet raseri som det en partert kvinne viser.

2/10

Jeg skjønner at den skal være morsom. Den er bare ikke morsom. Kun kjedelig. usmakelig og pervers på en avskyelig måte. Dårlig skuespill, kleine monologer, dødfødt historie og ulikelige karakterer fra start til slutt. Sitter igjen med en følelse av at alt ble dirigert av en sinnforvirret fjortenåring, høy på hormoner og uten utløp for sine morbide fantasier.

Her slutter m for massakre, med blandet fornøyelse. Massakre i dette tilfellet var litt av en bomtur. Det finnes flere massakrer å ta til seg, blant annet Motorsagmassakren. Som jeg personlig liker godt.

Og med det skalker jeg lukene og lukker øynene så jeg er klar for flere runder med film. Til fornøyelse for meg, og til nysgjerrighet for kanskje deg?

Dinosaurenes utryddelse

Film + dinosaurer = ?

Stephen Spielberg. Kongen av dinosaurer med Jurassic Park (1993) under beltet. Med så livaktige dinosaurer at den nyere Facebook-alder har laget en furore. Ene og alene grunnet et gammelt bilde hvor han poserer foran en død (men kunstig) Triceratops, og han smiler!

For en usmakelig krypskyter!

Det kan sies mye om Jurassic Park-filmserien. De eldste er best i mine øyne, og de nyere.. De er i hvert fall utrolig mye bedre enn de jeg skal skrive om her. Jeg har tatt et dypdykk ned i fossiler, og du vil ikke tro hva jeg fant! /clickbait. Burde kanskje endre tittelen til det i stedet. Og alt dette for at du skal slippe, og for at du i det hele tatt skal høre at de eksisterer der ute. Og med det håper jeg at de blir begravd, for evig og alltid.

Litt informasjon; filmene under er så vanskelige å skrive om handlingsmessig at det ikke kommer til å ligne på den superbe kvaliteten på alt annet jeg har lagt ut her. /sarkasme.

Jurassic Prey (2015)

Når et filmcover er mer imponerende enn filmen i seg selv.

Vi følger noe skummelt som beveger seg mot kyrne i engen. De blir slakta, blodet spruter. Hva var det? Så hopper vi over til en dame som klarer å stjele ektemannens nøkkelsmykke i senga, jeg var hellig overbevist om at hun nappet ham i rygghårene, for det var et ganske sjokkerende syn.
En rar duo fra politistyrken, hvor den ene ser ut som en Blues Brother.
Og siste puljen med interessante karakterer, tre triste karer, som skal rane en bank.

Bad cop, Blues cop.

Det er ikke mer kjøtt enn som så i filmen. Den er derimot i besittelse av kronisk vekslende musikk i hver eneste scene. Musikken høres ut som når man for første gang oppdager Dance Ejay (musikkprogram til PC, om noen husker det?) og drar over de forskjellige lydfilene på vilkårlige steder.

Politifolka skyter en tilfeldig fyr av uforklarlig grunn, og finner en bjeffende mann i kjelleren.
Bankranerne får panikk når de hører politisirener, og lar bilen sin stå ved gjerningsstedet, for å istedet kapre bilen til denne nøkkelstjelende damen.

Skulle tro dette var fra en dårlig porno.

La oss ikke glemme dinosauren oppi denne dårlige suppa. Den dukker opp, og gnafser i seg sine bytter. Den er ikke videre elegant, den brøler og snøfter som et uvær, men av en eller annen grunn hører ingen den komme. En døv person ville merket det bedre. Med tanke på vibrasjonene i bakken, om ikke lyden. Disse kjeltringene har tatt seg inn i et skjulested, en fin liten hytte ved vannet. Idyllisk. Dinosauren oppholder seg i nærheten. Og den får spist alle, foruten Bad Cop og Nøkkeltyven.

Nei, dette er ikke fra Barney og Venner, dette er den fryktinngytende dinosauren!

Bad Cop ender opp i en episk kamp mot dinosauren, med de beste spesialeffektene jeg noen gang har sett i en film. Og jeg har sett mye rart. Det er flammer, det er fekting, det er brøling. Og der havnet dinosauren i vannet, det er dødelig.

Dinosaur, snart dødosaur og de er nok en gang utryddet.

Og det varer, frem til dinosauren popper hodet opp av vannet og spiser Bad Cop. Nøkkeltyven kommer seg unna, og blir plukket opp av noen hun kjenner i en bil. Jeg vet ikke hvem det er, og det får jeg heller ikke vite for nå er filmen slutt, etter nøyaktig 87 minutter.

1/10

Se der, der kom vår første bunnotering. IMDb er heller ikke veldig uenig, der ligger den på en imponerende 1,7/10. Denne filmen var ikke engang så dårlig at den er bra. Jeg sitter egentlig her i sjokktilstand over hvor elendig absolutt alt ved filmen var. 

Neste!

Z/Rex: The Jurassic Dead (2017)

Igjen ser vi et prakteksemplar av et forlokkende ytre, men uhyre stygt indre.

En gal forsker har laget et serum som får alt dødt til å gjenoppstå. "Komplikasjoner" førte til at han ble sparket ut av militæret. Får ny jobb som lærer på en skole, men får fyken der også fordi han sprøyter serumet i en død katt under en skoletime.

Serum, serum, stoffet som stadig forsvant.

Filmen bytter spor fullstendig, og vi er på en øde strekning av noe som potensielt er Route 66. Her finner vi en bil full av krampeaktige tenåringer. I baksetet finner vi to nerder, hvor den kvinnelige nerden stadig vekk endrer utseendet (tykk/tynn) ved hjelp av tydelig green screen. I forsetet sitter de dumme motsetningene; en sportsutøver og en blondine som muligens ikke er blondine, for parykken de har dratt over hodet hennes er utrolig dårlig laget.

Når du handler parykker på Wish.com

Forbi dem kjører en annen bil, fylt opp av interessante karakterer. Blant annet en Duke Nukem-kopi, som i filmen fikk navnet Duque fordi det skal være morsomt, og en sint lesbisk dame som aldri tar ut tannpirkeren fra munnen.

Her er gjengen som skal redde dagen.

Så blir USA truffet av et par kometer, noe som skaper EMP (elektromagnetisk puls, all elektronikk kan slutte å fungere), og bilene strander midt i ødemarken. De søker ly i en bunkers de tilfeldigvis snubler over. Swat (se bildet over) kommer seg bort fra gruppen og blir fanget i et rom med grønn gass. Siden blir han en zombie og angriper de andre. Ingen problem for resten av gruppen, helt til dinosauren kommer. En levende dinosaur, ikke zombie dinosaur. Hvordan et levende eksemplar har oppstått er uvisst. Det er forresten en Tyrannosaurus rex, bare i lommeformat.

David mot Goliat.

Duque tøffer seg, og inntar bokseringen med dinosauren. Han får inn mange gode slag, dinosauren spytter ut tennene sine, og ender livløs på gulvet. Hele gjengen går videre innover i bunkeren, splitter seg av og til opp, tar seg en joint. Slapper av. Dinosauren gjenoppstår. Denne gangen i zombiemodus, med tanngarden full igjen. Får tak i mange av de overlevende, som også gjenoppstår som zombier. En rar form for zombier som snakker, sparker og slår.

Zombier har grønne øyne, sånn i tilfelle du vil sjekke om naboen er en.

Vi må ikke glemme forskeren fra begynnelsen av filmen, han er ond. Og han har rigget hele bunkersen med eksplosiver fordi han vil spre de grønne serumet til alle på kontinentet så de alle blir utryddet som dinosaurene ble på sin tid.

Vet ikke om ting går som planlagt. Monologen tilsier at alt går som planlagt, men han blir offer for sin egen kreasjon.

Skurken og dinosauren, om ikke utstyret forklarer det meste.

Etter mye om og men så sitter vi igjen med den kvinnelige nerden, Stick og lesba med tannpirkeren.
De finner seg en humwee, og kjører gjennom veggen på bunkersen. Grønn gass overalt, men de kom seg unna. Filmen er ferdig. Rulletekst.

Filmen er ikke ferdig, de tre overlevende i bilen er nå zombier.

Rulletekst.

Ikke ferdig, Stick er på et talkshow for å snakke om sin opplevelse. Blir irritert på talkshowverten, og spiser henne opp.

Nå er vi ferdig, på ekte.

2/10

Oh boy. The Jurassic Dead hadde tydelig et bedre budsjett enn Jurassic Prey. Skuespillprestasjonene var også i en helt annen liga, selv om det ikke var bra. Det føltes i hvert fall ikke ut som at jeg så på en pornofilm uten sex. Og vi trenger ikke sammenligne dinosaurene engang.

Men det var ikke bra.

Jeg er igjen målløs. Som jeg begynte innlegget med så håper jeg at filmer som dette blir begravd, uten mulighet for å komme frem i sollyset igjen. Vi har ikke dog ikke flaks med det, oppfølgeren til Jurassic Dead kommer senere i år, så det er bare å vente tålmodig.

Nå er det bare å strekke litt på beina og fundere på hva jeg skal rote meg bort i neste gang.

Fobier? Jeg? Del 1?

Folk kunne spurt meg jevnlig om jeg har noen fobier, og hver gang så hadde lista eskalert med minst én ny ting jeg er redd for, for jeg er veldig ofte redd for veldig mange rare ting.

Denne gangen skal vi klaske løs på noen skapninger mange av oss er redd for. De med åtte bein, og vanligvis åtte øyne i tillegg. De små er vanligvis like skumle som de store, og det betyr ikke en dritt om de er hårete eller ei, for fæle er de. Kjenner du det krible litt over huden og inn i ståpelsen nå? Jeg kjenner i hvert fall at jeg instinktivt krøller tærne litt. Som om det hadde beskyttet meg i en potensiell edderkoppapokalypse. Like effektivt som hvis jeg er på do og leser "Gjenstanden til venstre for deg er ditt våpen under en zombieapokalypse", for da er jeg der da, stuck med en dassrull. Akkurat like nyttig.

Arachnophobia (1990)

Snakk om at et cover romantiserer disse beista da!

Vi har sett det før, og vi kommer til å se det igjen; forskere på jakt i uutforska områder på jakt etter nye arter som de kan få æren av å oppdage og navngi. Denne filmen tar oss med til Venezuela, en vitenskapsmann har fått nyss om en slags ravine hvor han kan finne nye arter, med seg har han innfødte og en fotograf. De finner en veldig aggressiv type edderkopp, som viser seg å ikke ha reproduktive organer, og er dermed soldatedderkopper. Svære jævler, tydelig basert på fugleedderkopper/taranteller. 

Veldig levende eksemplar.

En av disse edderkoppene klarer å lure seg unna og gjemmer seg blant utstyret forskerteamet hadde med seg. Fotografen i gruppa føler seg uvel, og har fått jungelfeber. Han må legge seg ned. Uvitende om at en edderkopp er med ham under teppet. Døden skjer momentant. Men de avfeier det som at han døde av feber, skipper avgårde liket til USA i en hjemmesnekret kiste, hvor selvfølgelig edderkoppen er med. Synet som møter likhuset når det først ankommer er et ihjelsugd lik.

Edderkoppen er nå løs i en liten delstad i USA, uten at noen vet om det. Og her blir vi introdusert til hovedkarakteren i filmen, Ross Jennings (Jeff Daniels, best kjent fra Dum og Dummere). Han er en doktor som har flyttet fra storbyen San Fransisco til småbyen Canaima i California, med lovnad om å overta jobben til den eneste legen der, som må være bortimot 100 år. Liten overdrivelse, men jeg ville ikke hatt ham som min fastlege. Gamle doktoren har ombestemt seg angående pensjonistlivet, så Ross har ingen jobb, og ingen mulighet til å forsørge sin kone og to barn, og attpåtil bor de i ingenmannsland. 

Skog. Edderkopper bor da aldri i skogen. Sarkasme, hilsen ei som har bodd ved en skog.

Det er nemlig der vår Venezuelanske venn holder til, og han har tydeligvis klart å parre seg med en helt vanlig (grøss) husedderkopp, og sammen får dronningedderkoppen og hele hennes hårete hær laget en diger edderkoppbase i familien Jennings låve og vinkjeller. Hvordan en edderkopp uten reproduktive organer klarte å parre seg frem til en hærskare av jævler er for meg litt uforståelig.

Ross får en pasient, som etter et doktorbesøk hvor han retter opp i alle feilene til den gamle legen, ender opp død. Ingen vet om edderkoppene ennå. Ross får et jobbtilbud ved en skole hvor han skal sjekke pungen til ungguttene i garderoben, for å så se en av guttene dø under sportstrening. Edderkoppene er fremdeles ikke oppdaget. Disse to dødsfallene gir Ross et litt uheldig rykte om å være doktor Død, som ingen vil ha noe med å gjøre. Alle som er nær hans kyndige doktorfingre dør jo som fluer i et edderkoppnett. Bokstavelig talt.

Det er ikke før den gamle doktoren på mange hundre år, ny overdrivelse, faller om og dør at de finner ut om edderkoppene og dens giftige bitt. Så da er edderkopp-jaktsesongen i gang. Ross, en skadedyrsbekjemper (spilt av John Goodman, som jeg antar ikke må presenteres), og med tiden hovedforskeren i Venezuela og hans undersått, er gjengen som tar på seg rollen av å redde byen, og hele USA. 

Hvorfor hele USA? Jo, det har seg sånn at forskerne har informasjon om at det nå befinner seg en dronningedderkopp et eller annet sted, med en altfor stor eggsekk, og om edderkoppene klekker ut av eggsekken så vil de spre seg over hele landet, og bare et lite bitt fører til en sikker død på bare noen sekunder.

Who you gonna call? John Goodman!

Etter mye om og men, frem og tilbake, så regner de seg frem til at eiendommen til Jennings er hovedstasjonen til edderkoppene. Det tar de ikke mye feil i. Sjefsforskeren som selvfølgelig elsker edderkopper over alt på jord er litt for nysgjerrig, og tar kvelden i låven. Resten av gjengen tar seg inn i huset, klar for å redde familien til Ross. Det er da de tar kaka, edderkoppene altså. De dekker vegger, tak, møbler, de er overalt. Personene i huset prøver febrilsk å finne en vei ut av huset, noe de gjør i andre etasje, bortsett fra Ross, som blir igjen og slåss mot skapningene.

Her gjør filmen noe snedig, gjennom hele filmen så er Ross livredd edderkopper, han reagerer alltid med å fryse fast uten kontroll på kroppen. Som han forteller oppstod da han var to år, og fikk besøk av en edderkopp i krybba. 

Her har han derimot blitt heltemodig, til tross for å få flere dusin edderkopper i trynet, falle ned en hel etasje, få flere hyller med vin av høy samlerverdi over seg, samt møte både dronningedderkoppen og hennes mest lojale soldat. 

Snakk om å se døden i hvitøynene da.

Han ender opp med å brenne ned hele kjelleren, og edderkoppene forsvinner sammen med storparten av vinsamlingen. Og familien Jennings bestemmer seg for å flytte tilbake til storbyen. Endelig en lykkelig historie?

Slenger på en liten meme her på slutten;

7/10

De 109 minuttene var veldig lange, jeg kaldsvettet meg igjennom hver eneste scene, og klarte ikke å kontrollere kroppens mange rykninger. 10 av 10 på edderkoppskalaen. En solid film med god humor og en hel drøss av krypende og ubehagelige sekvenser. Kommer aldri til å se den igjen.

Big Ass Spider! (2013)

Glem King Kong, dette er et mye verre scenario.

Vi kommer på ingen måte bort fra skadedyrsbekjempere i denne filmen, i denne filmen har joviale Alex Mathis (Greg Gurnberg, kanskje et av de mest gjenkjennelige ansiktene fra TV-serien Heroes) tidenes dag på jobben.

På starten av dagen hjelper han en eldre dame med sine skadedyrsproblemer, og blir bitt av en giftig edderkopp i samme slengen. Han er ikke videre bekymret, siden han med sin edderkopptatovering er hellig overbevist om at han vet hvordan edderkopper tenker. Han er nærmest en edderkoppmann. Noe som senere viser seg å være en overdrivelse. Han tar sin sedvanlige tur til sykehuset for motgift, men i kjelleren, på likhuset, skjuler det seg en særdeles farlig edderkopp som er på størrelse med en litt forvokst rotte. Alex får snusen i at en stor edderkopp er løs, så edderkopphelten i ham våkner opp, og hans største oppdrag noensinne starter her.

Med sykehusvakten José ved sin side jakter de rundt i ventilasjonssystemet på sykehuset, mens militæret plutselig kommer på banen. De skal rette opp sine feil, det viser seg nemlig at edderkoppen er et biprodukt av at de oppdaget utenomjordisk DNA som de bestemte seg for å bruke som vekstmiddel. Resultatet? Nydelige edderkopper.

Edderkoppen har flere stadier, og for hvert stadie så blir den diger. Hvor diger? Det finner du snart ut.
Militæret avviser Alex sin hjelp, men beistet blir et for stort problem for militæret, den fortærer nesten hele styrken.

Er ikke mangel på mat i en offentlig park.

Med militæret nede for telling blir Alex og José, som nå har dannet et vakkert og morsomt vennskap, innkalt av majoren Braxton Tanner (Ray Wise, Leland Palmer i Twin Peaks), til å redde Los Angeles som nå er i en gigantisk knotete situasjon. Med sin ekspertise i alt som har med edderkopper å gjøre, men egentlig så er det stakkarslige José som kommer opp med alle idéer, så vet han at løsningen er å skyte bakparten til edderkoppen, du vet, der disse kjempeekle trådene kommer av som jeg ikke vet om vi har et norsk ord for.

Skal kanskje litt til for å bomme på bakenden her?

Utstyrt med rakettdrevet granat, fra våpenlageret til militæret, får han skutt edderkoppen inn i baken. Edderkoppen eksploderer, og dagen er reddet. Rulletekst.


Vi blir avbrytt midt i rulleteksten av at major Braxton får en urovekkende telefon, og på nyhetene lyser det opp en gigantisk kakerlakk som angriper Frihetsgudinnen på Liberty Island i New York. Auda.



Edderkoppfaktor 2/10, med tanke på hvor uekte denne edderkoppen ser ut, så var det heller mer ubehagelig å se de mindre, ekte edderkoppene som fikk en sjelden filmopptreden. Egentlig var opplevelsen mye verre ved å skrive den, for vet du egentlig hva som dukker opp når du googler big ass spider? Ja, mye "snadder" fra Australia.

6/10

Big Ass Spider var en lettelse i forhold til Arachnophobia. I tillegg var den morsom, om enn veldig preget av å være en B-film (Perfekt for Syfy, en amerikansk science fiction-kanal som jeg håper blir tilgjengelig i Norge en vakker dag). Popcornstemingen var høy, og selv kona syns filmen var underholdene. Denne filmen passer utmerket hvis du vil kose deg med useriøs film(u)hygge, vil også anbefale å slenge på filmen Lavalantula (edderkopper som er vulkanske, kan det bli mer hett?) for prikken over i'en.

 Arachnophobia var overlegen på skrekkelementene, og ga meg en mer intens kroppslig følelse, selv om jeg ikke i like stor grad trakk på smilebåndet.

80-tallet, del 2

Sånn, nå var jeg klar for litt mer 80-talls moro. Føler kanskje jeg er litt overambisiøs når jeg har laget så mange innlegg, om så mange filmer, på så få dager. Vi kan skylde på at uværet har skylt inn over Telemark, og at det ikke er noe å finne på. Jeg vet likevel at de som kjenner meg godt vet at jeg ikke hadde gjort så mye annet uansett, at jeg liker å sitte et eller annet sted med noe jeg kan nerde til, med katter og kone som verdens beste selskap.

La oss starte med første film.

The Stuff (1985)

Når du kanskje inntar litt for mange meieriprodukter, og har en alvorlig laktoseintoleranse

På godt norsk fikk denne filmen tittelen "Kampen mot dødsmikroben". Vi kan dette med å oversette engelske titler. Ikke at jeg har noen bedre forslag. Tingen klinger igrunn ikke så bra, dessuten så kom jo også The Thing ut i 1982, men selv ikke den ble oversatt til bare Tingen, men "Tingen fra en annen verden". Føler nesten av de norske titlene avslører litt mye av handlingen. Og jeg som følte at jeg måtte legge til en spoileradvarsel under bloggtittelen.

Uansett. The Stuff.

Det begynner med at en eldre mann ser hvit gugge som beveger seg i snøen. Idiotisk nok (som i alle filmene så langt) stikker han hånden sin i gugga, sniffer på fingrene, og bestemmer seg så for å smake på det. Det var visst så nydelig, helt utrolig nydelig. Og så avhengighetsskapende!

Bare fordi snøen ikke er gul så er det ikke lurt å spise det.

Denne gugga blir så masseprodusert og solgt under merkenavnet "The Stuff", null kalorier, søtt og mettende. Produktet blir så populært i USA, alle elsker det!

De reklamerte jo i sin tid om at tobakk var sunt også.

Med alle så mener jeg alle utenom unggutten Jason, som i sin nattevandring oppdaget av The Stuff bevegde seg i kjøleskapet. Neste morgen starter han en rebelsk oppførsel mot sin familie som prøver å få i ham The Stuff. Den typiske klisjeen om at ingen tror på de som har rett. Han søler til kjøkkenet med gugga, og går så videre til et supermarked for å vandalisere litt mer der. Frem til han blir tatt av politiet. Blir deretter overlevert til foreldene, som gir Jason husarrest på livstid, med mindre han begynner å spise The Stuff.

Det er her filmens andre hovedkarakter kommer inn, den tidligere FBI-agenten David "Mo" Rutherford, som har fått ny jobb som industriell sabotør. Han har blitt hyret inn for å finne ut hva The Stuff egentlig er, for å deretter ødelegge det. Han får nyss om ungguttens arrestasjon, og vil prøve å komme ham til unnsetning.

Jason har en klok plan, i stedet for å spise The Stuff så fyller han boksen sin med barberskum. Magen tålte dessverre ikke altfor mange spiseskjeer, så han blir avslørt og jaget av hele familien sin. Men der står Mo klar med bilen, og sammen kommer de seg avgårde.

Det har seg nemlig sånn at The Stuff tar over hjernen til de som spiser det, og de blir forvandlet til zombie-aktige tomhjerner som puster og lever for gugga, frem til The Stuff begynner å spise dem innenfra og de havner livløse på gulvet, som skinnposer.
Er i hvert fall det jeg tror skjedde med Jason sin familie, dessverre er det umulig å få tak i den usensurerte versjonen hvor man ser dem ligge døde på gulvet.

Sammen skal denne duoen (eller trioen, kjæresten til Mo er med, men hun gjør ikke stort utav seg.) ta rotta på The Stuff og folka bak. De får sprengt kjerna til The Stuff, og samlet opp litt bevis som de kan bruke for å ta knekken på The Stuff en gang for alle.

Her ser vi opphavet til The Stuff. Ser trygt ut å spise.

Med beviset klart går turen videre til militæret (den lille delen som ikke har blitt korrupt), og med deres hjelp (og flammer, som er The Stuff sin svakhet) får de kurert USA for sin avhengighet, og The Stuff er nå et dødt produkt som de kurerte brenner i gatene.

Her er forøvrig filmens siste offer, siden jeg syns det manglet skrekkelementer.

Filmen stopper ikke der, de følger jo den sedvanlige tropen av klisjéer. Noen smuglere har fått tak i The Stuff på svartebørsen, og vi blir zoomet inn på en dame som fornøyd holder opp en boks av The Stuff mens hun smilende sier at nok er aldri nok.

5/10

Jeg må innrømme at jeg føler meg veldig gavmild med den karakteren. Filmen var blottet for humor, skrekk og skuespillerpresentasjoner. Jeg er ikke engang sikker på hvorfor denne betegnes som en melt movie/guggefilm, da ingenting vises. Vil si at det er en okay film for barn som vil bli introdusert til skrekkfilmer, siden den er mer science fiction kombinert med eventyr. Jeg er skuffet.

La oss håpe at neste film gjør opp for den forrige.

Uffda, akkurat i dette sekund mens jeg skriver dette så har det gått rundt én uke siden jeg så The Stuff. Jeg ble så skuffet over kvaliteten at jeg valgte å utsette neste film, men jeg kom tilbake med mer! Var det verdt det?

Society (1989)
Men ble ikke utgitt for offentligheten før 1992

Uten ansikt så ser vi litt ut som en pekefinger.

Tenåringen Bill bor i Beverly Hills med sine foreldre og sin søster, han er populær på skolen og god i sport, men føler at hans rike familie ikke verdsetter ham. Ikke bare det, han utvikler paranoide tanker, ser larver og hull overalt, og må gå i behandling for dette. Hallo, han ligner ikke engang på familien sin, med sine lange mørke lokker, og alle andre i familien er blonde. Det må jo være bevis nok. Så han er hellig overbevist om at han er adoptert.

De er jo blonde! Kanskje de er aliens?

En dag kommer søsterens eks, Blanchard, heseblesende til ham, og sier at han har noe han bare må høre.
Litt motvillig går han med på dette og får servert opptak av hans familie, og det er ikke normal adferd de utøver på lydklippet. Familien holder på med en slags grotesk orgie hvor alle har sex med alle, og noen skriker av smerte. Bill tar med seg kassetten til sin psykiater, og ber ham om å høre på den innen deres time neste dag.

Neste dag kommer, og lydklippet som psykiateren spiller for ham er ikke i nærheten av det han selv hadde hørt dagen i forveien. De sa det samme, bare i en helt annen setting, ingen orgielyder eller smertehyl. Han blir rasende og frustret, kontakter Blanchard for å få tak i en ny kopi.

Møtet blir ikke noe av, for på møtestedet blir han møtt av ambulanse og politi, bilen har krasjet og ingen overlevde. Blanchard er død. Og muligheten til å få tak i kassettene er borte.

Og alt blir rarere og rarere, liket til Blanchard under begravelsen virker falsk fordi Bill og en venn måtte på død og liv presse fingeren i ansiktet på liket, og fingeren brøt igjennom huden. En hyperseksuell og attraktiv dame er plutselig veldig interessert i Bill. Og en annen fyr i fra skolen påstår han har informasjon om "The Society", planlegger å møte ham diskré i skogen, blir funnet død, og er ikke død allikevel. Bill konfronterer familien, bare for å selv bli stukket av en mystisk sprøyte og lagt inn på sykehus.

Hull i huden? Fake news!

Noe som virker veldig unødvendig, for med én gang han våkner så planlegger han å knivstikke familien sin. Men han blir overrumplet, igjen, denne gangen av en hel flokk av mennesker hjemme hos seg. Psykiateren er der, politimenn, hele familien, nesten hele samfunnet er samlet i dette rommet. Og Blanchard. Han blir holdt fast, og menneskene rundt skifter form. De er ikke mennesker lenger. Og de begynner å suge opp, nærmest inhalere Blanchard. Mens de har en heidundrende orgie.

En helt vanlig orgie på 80-tallet.

Nå ser det dårlig ut for Bill, som viser seg å være en helt vanlig gutt som de har tatt til seg for å bruke som fôr senere. Som ikke lenger er senere.

Den tidligere hyperseksuelle og veldreide kvinnen hjelper ham, til tross for at hun er en del av disse skapningene. Hun har nemlig forelsket seg hardt i Bill, og bryter derfor med "normen". Og de endte sine dager, lykkelige og sikkert med en hel flokk vanskapte barn, for jeg ser ikke hvordan det kunne blitt noe annet.

En godt kamuflert møljepulromvesen?

6/10

Society var på mange måter bedre enn The Stuff. Det var bare det at det føltes ut som en fortelling av R.L Stine, Grøsserne. Sånn sett bort ifra orgien og slurpingen i de siste 20 minuttene av filmen. Og litt pupper her og der. Satt hele filmen og lurte på hvorfor denne filmen er regnet som en av de store i kategorien melt/gugge, fikk jo selvfølgelig svaret på slutten når alle bare er en diger, deigete hudklump. Sånn bort ifra Street Trash så føler jeg kanskje ikke at denne sjangeren er det helt store for meg, jeg trenger mer gørr, mer gugge, jeg trenger mer av alt. Nesten alt. Ikke "skumle" samfunnsdokumentarer om hva som skjer om mennesker fråtser i seg dødsmikrober eller at det er stort klasseskille mellom fiffen og alle andre, fordi fiffen spiser opp alle andre.

Jeg tror jeg skal gå for litt sjangerhopp neste gang.