80-tallet, del 2

Sånn, nå var jeg klar for litt mer 80-talls moro. Føler kanskje jeg er litt overambisiøs når jeg har laget så mange innlegg, om så mange filmer, på så få dager. Vi kan skylde på at uværet har skylt inn over Telemark, og at det ikke er noe å finne på. Jeg vet likevel at de som kjenner meg godt vet at jeg ikke hadde gjort så mye annet uansett, at jeg liker å sitte et eller annet sted med noe jeg kan nerde til, med katter og kone som verdens beste selskap.

La oss starte med første film.

The Stuff (1985)

Når du kanskje inntar litt for mange meieriprodukter, og har en alvorlig laktoseintoleranse

På godt norsk fikk denne filmen tittelen "Kampen mot dødsmikroben". Vi kan dette med å oversette engelske titler. Ikke at jeg har noen bedre forslag. Tingen klinger igrunn ikke så bra, dessuten så kom jo også The Thing ut i 1982, men selv ikke den ble oversatt til bare Tingen, men "Tingen fra en annen verden". Føler nesten av de norske titlene avslører litt mye av handlingen. Og jeg som følte at jeg måtte legge til en spoileradvarsel under bloggtittelen.

Uansett. The Stuff.

Det begynner med at en eldre mann ser hvit gugge som beveger seg i snøen. Idiotisk nok (som i alle filmene så langt) stikker han hånden sin i gugga, sniffer på fingrene, og bestemmer seg så for å smake på det. Det var visst så nydelig, helt utrolig nydelig. Og så avhengighetsskapende!

Bare fordi snøen ikke er gul så er det ikke lurt å spise det.

Denne gugga blir så masseprodusert og solgt under merkenavnet "The Stuff", null kalorier, søtt og mettende. Produktet blir så populært i USA, alle elsker det!

De reklamerte jo i sin tid om at tobakk var sunt også.

Med alle så mener jeg alle utenom unggutten Jason, som i sin nattevandring oppdaget av The Stuff bevegde seg i kjøleskapet. Neste morgen starter han en rebelsk oppførsel mot sin familie som prøver å få i ham The Stuff. Den typiske klisjeen om at ingen tror på de som har rett. Han søler til kjøkkenet med gugga, og går så videre til et supermarked for å vandalisere litt mer der. Frem til han blir tatt av politiet. Blir deretter overlevert til foreldene, som gir Jason husarrest på livstid, med mindre han begynner å spise The Stuff.

Det er her filmens andre hovedkarakter kommer inn, den tidligere FBI-agenten David "Mo" Rutherford, som har fått ny jobb som industriell sabotør. Han har blitt hyret inn for å finne ut hva The Stuff egentlig er, for å deretter ødelegge det. Han får nyss om ungguttens arrestasjon, og vil prøve å komme ham til unnsetning.

Jason har en klok plan, i stedet for å spise The Stuff så fyller han boksen sin med barberskum. Magen tålte dessverre ikke altfor mange spiseskjeer, så han blir avslørt og jaget av hele familien sin. Men der står Mo klar med bilen, og sammen kommer de seg avgårde.

Det har seg nemlig sånn at The Stuff tar over hjernen til de som spiser det, og de blir forvandlet til zombie-aktige tomhjerner som puster og lever for gugga, frem til The Stuff begynner å spise dem innenfra og de havner livløse på gulvet, som skinnposer.
Er i hvert fall det jeg tror skjedde med Jason sin familie, dessverre er det umulig å få tak i den usensurerte versjonen hvor man ser dem ligge døde på gulvet.

Sammen skal denne duoen (eller trioen, kjæresten til Mo er med, men hun gjør ikke stort utav seg.) ta rotta på The Stuff og folka bak. De får sprengt kjerna til The Stuff, og samlet opp litt bevis som de kan bruke for å ta knekken på The Stuff en gang for alle.

Her ser vi opphavet til The Stuff. Ser trygt ut å spise.

Med beviset klart går turen videre til militæret (den lille delen som ikke har blitt korrupt), og med deres hjelp (og flammer, som er The Stuff sin svakhet) får de kurert USA for sin avhengighet, og The Stuff er nå et dødt produkt som de kurerte brenner i gatene.

Her er forøvrig filmens siste offer, siden jeg syns det manglet skrekkelementer.

Filmen stopper ikke der, de følger jo den sedvanlige tropen av klisjéer. Noen smuglere har fått tak i The Stuff på svartebørsen, og vi blir zoomet inn på en dame som fornøyd holder opp en boks av The Stuff mens hun smilende sier at nok er aldri nok.

5/10

Jeg må innrømme at jeg føler meg veldig gavmild med den karakteren. Filmen var blottet for humor, skrekk og skuespillerpresentasjoner. Jeg er ikke engang sikker på hvorfor denne betegnes som en melt movie/guggefilm, da ingenting vises. Vil si at det er en okay film for barn som vil bli introdusert til skrekkfilmer, siden den er mer science fiction kombinert med eventyr. Jeg er skuffet.

La oss håpe at neste film gjør opp for den forrige.

Uffda, akkurat i dette sekund mens jeg skriver dette så har det gått rundt én uke siden jeg så The Stuff. Jeg ble så skuffet over kvaliteten at jeg valgte å utsette neste film, men jeg kom tilbake med mer! Var det verdt det?

Society (1989)
Men ble ikke utgitt for offentligheten før 1992

Uten ansikt så ser vi litt ut som en pekefinger.

Tenåringen Bill bor i Beverly Hills med sine foreldre og sin søster, han er populær på skolen og god i sport, men føler at hans rike familie ikke verdsetter ham. Ikke bare det, han utvikler paranoide tanker, ser larver og hull overalt, og må gå i behandling for dette. Hallo, han ligner ikke engang på familien sin, med sine lange mørke lokker, og alle andre i familien er blonde. Det må jo være bevis nok. Så han er hellig overbevist om at han er adoptert.

De er jo blonde! Kanskje de er aliens?

En dag kommer søsterens eks, Blanchard, heseblesende til ham, og sier at han har noe han bare må høre.
Litt motvillig går han med på dette og får servert opptak av hans familie, og det er ikke normal adferd de utøver på lydklippet. Familien holder på med en slags grotesk orgie hvor alle har sex med alle, og noen skriker av smerte. Bill tar med seg kassetten til sin psykiater, og ber ham om å høre på den innen deres time neste dag.

Neste dag kommer, og lydklippet som psykiateren spiller for ham er ikke i nærheten av det han selv hadde hørt dagen i forveien. De sa det samme, bare i en helt annen setting, ingen orgielyder eller smertehyl. Han blir rasende og frustret, kontakter Blanchard for å få tak i en ny kopi.

Møtet blir ikke noe av, for på møtestedet blir han møtt av ambulanse og politi, bilen har krasjet og ingen overlevde. Blanchard er død. Og muligheten til å få tak i kassettene er borte.

Og alt blir rarere og rarere, liket til Blanchard under begravelsen virker falsk fordi Bill og en venn måtte på død og liv presse fingeren i ansiktet på liket, og fingeren brøt igjennom huden. En hyperseksuell og attraktiv dame er plutselig veldig interessert i Bill. Og en annen fyr i fra skolen påstår han har informasjon om "The Society", planlegger å møte ham diskré i skogen, blir funnet død, og er ikke død allikevel. Bill konfronterer familien, bare for å selv bli stukket av en mystisk sprøyte og lagt inn på sykehus.

Hull i huden? Fake news!

Noe som virker veldig unødvendig, for med én gang han våkner så planlegger han å knivstikke familien sin. Men han blir overrumplet, igjen, denne gangen av en hel flokk av mennesker hjemme hos seg. Psykiateren er der, politimenn, hele familien, nesten hele samfunnet er samlet i dette rommet. Og Blanchard. Han blir holdt fast, og menneskene rundt skifter form. De er ikke mennesker lenger. Og de begynner å suge opp, nærmest inhalere Blanchard. Mens de har en heidundrende orgie.

En helt vanlig orgie på 80-tallet.

Nå ser det dårlig ut for Bill, som viser seg å være en helt vanlig gutt som de har tatt til seg for å bruke som fôr senere. Som ikke lenger er senere.

Den tidligere hyperseksuelle og veldreide kvinnen hjelper ham, til tross for at hun er en del av disse skapningene. Hun har nemlig forelsket seg hardt i Bill, og bryter derfor med "normen". Og de endte sine dager, lykkelige og sikkert med en hel flokk vanskapte barn, for jeg ser ikke hvordan det kunne blitt noe annet.

En godt kamuflert møljepulromvesen?

6/10

Society var på mange måter bedre enn The Stuff. Det var bare det at det føltes ut som en fortelling av R.L Stine, Grøsserne. Sånn sett bort ifra orgien og slurpingen i de siste 20 minuttene av filmen. Og litt pupper her og der. Satt hele filmen og lurte på hvorfor denne filmen er regnet som en av de store i kategorien melt/gugge, fikk jo selvfølgelig svaret på slutten når alle bare er en diger, deigete hudklump. Sånn bort ifra Street Trash så føler jeg kanskje ikke at denne sjangeren er det helt store for meg, jeg trenger mer gørr, mer gugge, jeg trenger mer av alt. Nesten alt. Ikke "skumle" samfunnsdokumentarer om hva som skjer om mennesker fråtser i seg dødsmikrober eller at det er stort klasseskille mellom fiffen og alle andre, fordi fiffen spiser opp alle andre.

Jeg tror jeg skal gå for litt sjangerhopp neste gang.