80-tallet, del 1

Det er mye man kan si om 80-tallet.

Nå ble jeg jo selv ikke født før den siste halvdelen av 1989, men jeg har fått med meg noe, i ettertid vel og merke.

80-tallet. Alt var høyt og lavt, godt og vondt, på den tiden, i dag ser man tilbake og gremmes. Nå tenker jeg først og fremst på enkelte berømte hårfrisyrer. 

Ikke rart 80-tallet er det ultimate definisjonen på begrepet "bad taste", og det er dit jeg egentlig vil.
Bad taste. For det var ikke bare håret, sminka og klærne som i ettertid falt under bad taste.

Filmene også. Og jeg har sett et par av dem!

Street Trash (1987)

Denne filmen må være en av de store (men kanskje ukjente?) bad taste-filmene fra dette nydelige tiåret. Den har blod, gørr og slim. Den inneholder kontroversielle temaer som nekrofili, voldtekt, kastrasjon og politivold. Den er ordentlig smakløs, men gjort på en så glimrende måte at den blir morsom. Og det er det den sikter på å være, morsom og ekkel, til tross for hvor mørke temaene er.

Vi begynner på en alkoholsjappe som ligger midt i de hjemløses hovedkvarter. Eieren av sjappa finner en kasse alkohol gjemt i murveggen, og bestemmer seg for å selge dem billig til uteliggerne, så de slipper å rasere og forpeste hele butikken. Vel uvitende om at innholdet er giftig.

Tenafly Viper, din for 1 dollar, på bekostning av livet ditt.

Dette virker jo forlokkende for disse desperate uteliggerne som har laget seg et samfunn i et bilopphuggeri, og lederen av flokken er en gal og hjerteløs veteran med alvorlig PTSD. Noe som ikke plager ham nevneverdig ettersom han plager andre nevneverdig.

Rundt om i byen blir uteliggere omgjort til en fargerik gugge, og ingen stiller spørsmål om hvorfor.
Annet enn politiet, de velger å banke opp alle og enhver for de vil jo bruke deres naturlige voldelige makt til å løse problemet, selv om de ikke bryr seg.

Byen blir fargerik, det skal ikke stå på det. En slurk av flasken og huden, innvollene og alt midt i mellom begynner å fråde, etse og smelte i regnbuens farger. Veldig greit med farger i disse Pride-tidene.

Dette er sånn midtveis i prosessen. Flotte farger.

Sluttresultatet er ikke vakkert.

Det er egentlig ikke så mye mer handling å snakke om, ikke som betyr noe. Den er bare gjennomsyret med obskuriteter, obskøniteter med en god dose humor. Absolutt ikke for alles smak, derfor vil jeg kategorisere denne som en perfeksjonert bad taste-film. Til og med bedre enn Peter Jacksons Bad Taste fra samme året.

Dette er jo fremragende kunst!

Denne filmen var helt ukjent for meg, men klatret høyt opp på min personlige kult-liste, for det er en kult-film, totalt søppel, og jeg anbefaler den.

8/10

Har i ettertid lært at Street Trash er den mest populære filmen i en spesifikk skrekkfilmsjanger som tilsynelatende bare heter melt movies. Jeg vet ikke om vi har en norsk betegnelse for dette, siden dette ikke er en spesielt populær sjanger her til lands. Hvis noen har et forslag på hva vi kan kalle den type filmer her på berget så hadde jeg blitt takknemlig, hvis ikke så kommer jeg til å kalle sjangeren for guggefilm. Antall filmer som kan omtales som melt movies/guggefilm er ikke på mer enn rundt 10-15 stykker, noe jeg synes er trist. Ja til flere guggefilmer!

Apropos guggefilmer, vi skal fortsette med 80-tallet med en annen populær melt movie/guggefilm!

The Blob (1988)

The Blob fra 1988 er en remake av filmen med samme navn fra 1958, og mange vil si at den er like god, om ikke bedre enn originalen.

Filmen tar oss med til en vanlig liten forstad i USA, med helt vanlige klisjétype mennesker. A4-familier, sportsidioter, pene cheerleaders, og én røff gutt med skinnjakke som alle antar er slem.
Alt går som vanlig sin gang, frem til en komet lander like utenfor der en hjemløs holder til. (Hva er det med hjemløse og denne typen filmer?). Nysgjerrigheten får ham til å oppsøke krateret, og stikker så en pinne ned i gørra som beveger seg der.

Må innrømme at det virker litt fristende, akkurat som lava.

Blobben ender opp med å klistre seg fast til hånden hans, og han løper rundt i panikk, til han blir funnet av den rebelske tenåringen, for å så i tillegg bli overkjørt av sportsidioten som har plukket seg ut en cheerleader for kvelden. De bringer ham inn til sykehuset, hvor han ikke blir prioritert, og alle er sikre på at rebellen har skylden i alle skadene (til og med overkjørselen..? Nei, tenkte meg vel det.)
Det tar ikke lang tid før de alle hører skriking på sykehuset, og synet som møter dem er uteliggeren som har fått smeltet bort hele underkroppen, og blobben er ingen sted å se.

Noen andre som fikk lyst på spaghetti? Nei?

Blobben er dog ikke så langt unna, noe sportsidioten smertefullt opplever. Med nattens utkårede (som forøvrig er Shawnee Smith, som spiller Amanda i Saw-filmene) som tilskuer så ender også hans liv denne kvelden.

Du lovte å elske meg uavhengig av hvor mange kilo jeg la på meg!

Jo flere den spiser, desto større blir den. Meg (Cheerleaderen) og Brian (tøffingen) er de eneste som vet sannheten, men ingen vil høre på dem. De er på jakt etter svar og bevis, og støter på militæret i nærheten av meteorittkrateret, som forteller dem at de skal hjelpe byen. Brian er skeptisk, og klarer å lure seg ut av den hvite vanen de blir plassert i, Meg stoler blindt på dem.

Det gjør Brian lurt i, han overhører at de snakker om at blobben er menneskeskap. Den var ment som et biologisk våpen under den kalde krigen, men de mente den var for farlig og sendte den ut i verdensrommet. Dessverre havnet den tilbake på jorden, kom seg løs. Så nå kunne de like gjerne se hvordan det går når blobben får fri tilgang til mennesker, de har ingen interesse av å redde noen. Alt bestemt av den onde Dr. Meddows. De andre i militæret har ingenting å si.

Dette er ikke en doktor du ville hatt.

Etter at mange liv går tapt, og etter hektiske jagesekvenser i kloakken, så ender den fryktelige doktoren i blobbens nådeløse grep. Med ham ute av veien kan resten av militæret gjøre det de egentlig ville; utslette blobben. De pepret med alt de har av skytevåpen og plastisk sprengstoff. Så blir alt stille. Blobben er død, og de kan senke skuldrene.

Bare tulla, blobben kommer tilbake for fullt, som en tsunami, og sluker opp alle militærfolka.

Dette er bare en liten del av blobben.

Nå som alt av militært hjelp er tapt ender lokalbefolkningen opp med å søke ly i en offentlig bygning, ledet an av Meg som er utstyrt med et brannslukningsapparat. Noe som viser seg å være svært effektivt. Brian har på sin utspekulerte måte klart å komme seg unna folkemengden, og stjeler en truck som lager snø med hjelp av flytende nitrogen. Og bruker den i kampen mot blobben.
Blobben klarer å velte trucken, og er på vei til å fortære Brian, men Meg kommer for å hjelpe.
Hun ser nitrogenflaskene, og plastisk sprengstoff, og får lokket blobben sånn at han fryser til is og eksploderer samtidig. De har klart det, de har beseiret blobben!

De usannsynlige heltene.

Og alt ender lykkelig.

Jeg må slutte med å gi falske forhåpninger altså. Alt ender ikke lykkelig.
En gal prest har klart å stjele til seg en frossen bit av blobben, og noen år senere driver han med skremselsmøter i en hjemmelaget kirke, som ligner mer på et sirkustelt. Han forteller skrekkslagne kristne om at dommedagen snart er på vei. Så går han på kontoret for å kose litt på syltetøyglasset sitt hvor miniblobb er levende og aktiv, klar for å fortære verden.

Så lenge du tror på Gud så er du trygg.

7/10

The Blob er en effektiv film for sin tid, og har fortjent sin kultstatus. Den hviler heller ikke på sine laurbær, det skjer stadig noe. Skrekken og gørra fungerer som regel, men virker litt tam, med unntak av første offeret som mangler underkroppen. Noe som gjør at jeg føler Street Trash er en mye bedre guggefilm/søppelfilm. The blob har i det minste en historie, det skal den ha.

Kommer tilbake med flere godbiter fra 80-tallet som både kan kalles guggefilm og søppelfilm i neste post.