Haisommer

Kan begynne med en liten gladnyhet, sånn foruten at nå er jeg endelig klar for et nytt kort innlegg;

Jeg har kjøpt meg en regionfri dvd-spiller som i tillegg har mulighet til å spille amerikansk bluray, hvilket er en gledelig nyhet for jeg har en håndfull dårlige (og potensielt gode?) filmer som jeg ikke har fått se tidligere. Dessuten gir dette meg en mulighet til å abonnere på Horrorpack sin bluray- og dvd-pakke. Jeg gleder meg stort!

Horrorpack er en månedlig abonnementtjeneste hvor du en gang i mnd får tilfeldige utplukkede skrekkfilmer (til tider thrillere også) sendt rett hjem til deg, til odel og eie. Føler at det vil være en liten kickstart til denne blogghobbyen her.

Uansett, nok kjedelig informasjon, over til mer pjatt.

Haisommer. Klassiker av en film, med dårlige oppfølgere. Perfekt for når været er som i dag.
Det er ikke Haisommer i seg selv jeg skal snakke om, for det var ikke den jeg ramlet over når jeg åpnet Tubi TV-appen på mobilen.

Sharkenstein lyste mot meg som en av de mest streamede titlene for øyeblikket. Og kan nå egentlig publikum noen gang ta feil? Jeg tok på meg dykkerutstyret og bega meg på et dypdykk i B-filmenes hav.

Sharkenstein (2016)

Skal vi tro coveret rett så er denne fylt til randen av fart og spenning.

Her er en liten trailer til filmen

Mark Polonia. Hvor har jeg hørt dette navnet før, hvorfor virker alt så velkjent bare et par minutter inn i filmen? Effektene får sjelen min til å vrenge seg i smerte, til det går opp for meg hvorfor jeg får en følelse av déjà vu. Mark Polonia er samme fyren som laget filmen Jurassic Prey, en film jeg har skrevet om tidligere, og som fikk karakteren 1/10. Hjelpes, vi er på en god start her.

Men nå skal jeg tilbake til filmopplevelsen;

Det er andre verdenskrig, en dårlig animert ubåt plasker i like dårlig animert vann for å symbolisere at vi faktisk har med havet å gjøre. Sinte nazister sikter sine våpen mot to forskere, etter de har fått nyss i at de forsker på haier. De vil bruke dem i krigføringen. Skyter dem, og tar en liten nazihilsen.

Tidsbonanza, vi hopper rett inn i nåtiden. Vi befinner oss nå på en strand hvor båtfolk og svømmere har forsvunnet sporløst fra havet. En mann ved navn Duke er på jakt etter svar på gåten, han tar jobben som kystvakt veldig personlig.

Samtidig møter vi Madge, Skip og Coop i en bil. De er på roadtrip. Dialogen og klærne skal få dem til å fremstå som pubertale attenåringer, men jeg tror de hadde litt for lite budsjett til å kunne ruinere fremtidige skuespillerkarrierer, så middelaldrende og avdanka pornoskuespillere steppet inn.

Se så unge vi er når capsen er feil vei, og klarer vi å skjule pappakroppene våre nå?

I bilen får vi vite at ingen av mannfolka hadde villet date Madge. Nyttig informasjon.
De har leid seg en guide med båt for å nyte sjølivet noen timer. Uvitende om forsvinningene.

Guiden er stum, men det gjør ikke båtturen mindre givende for disse "ungdommene". Vi får noen lekre sekvenser av grå og hårete mannekropper som ruller rundt i både båt og i vann. Idyllen er til å føle på, selv om filmen ble spilt inn på en uværsdag, men realisme betyr ingenting.

Duke, kystvakten, kommer mot dem i sin egen båt, og sier at de må snu fordi noe er i gjære. "Ungdommene" later som at de går med på det, men velger å ikke gjøre det for de har tross alt betalt for åtte timer i båt, og ikke to timer.

En liten fun fact; Guiden er spilt av Mark Polonia, skaperen av disse drittfilmene.

Båten får motorstopp når noe smeller mot understellet av båten. Guiden uten navn prøver å fikse, mens "ungdommene" blir utålmodige og bestemmer seg for å svømme til nærmeste øy.

Nå sitter jeg og humrer for meg selv. Alt er grunt, selv om de skal være midt utpå havet. De later som at de svømmer, men jeg ser at de egentlig krabber på grunna og later som om de svømmer med armene. Dette er gull!

Etter en liten krabbetur så finner de seg på en mystisk øy, og i det fjerne ser de et hus. Jeg gir meg snart ende over, de har ikke engang funnet et ekte hus, de måtte redigere inn et kunstig hus for å lage filmen.

Inni dette såkalte huset finner de en gal forsker med en utrolig irriterende liksom-tysk aksent, han holder dem som gissel en liten stund, for de skal hjelpe ham med å lage ferdig Sharkenstein.

Nå skal jeg prøve å forklare det sånn som jeg forstod det;

Den gale forskeren har fortsatt på et eksperiment de begynte på under andre verdenskrig. Han har klart å montere sammen ulike deler fra forskjellige haityper, temt dem, og skal nå implantere hjertet og hjernen til selveste Frankenstein som ikke bare er fiksjon. Og hvis eksperimentet virker så skal han bruke Hitlers hjerne som han visstnok har på lur for å fortsette andre verdenskrig.

Det er bare helt søkt, alt sammen.

Først marinerer vi kyllingen i sprit før vi parterer den. Sånn helst seriøst,
 hjernen ser ut som noe vi kjøper fra kjøttdisken på Spar.

Det kuttes i svart svamp, som skal illustrere huden til haien. Organene går inn. Og haien er klar.

Mens den hjernen gikk inn, så tror jeg at min egen gikk ut. For jeg er helt blank på hva som skjedde så. De tre "ungdommene" kom seg bort, før Skip blir spist opp av haien. Duke kommer for å redde Madge og Coop. De freser avgårde i redningsbåten til kystselskapet, og rett bak dem er haien.

De kommer seg til brygga, og flipper langfingeren mens de brøler obskøniteter til haien.

Ha. Ha. Kan ikke ta oss. Topp realisme.

Men plutselige lynnedslag som treffer i haien gjør saken litt vanskeligere. I og med haien har organer fra Frankenstein (selv om Frankenstein var navnet på skaperen, ikke monsteret) så blir det mer liv (rai-rai) og haien utvikler armer. Tror jeg.

Den stikker avgårde, og gnager på noen kyr. Redneck-dronningen tar frem haglen, og jager etter haien, etter henne kommer det en hærskare av andre rednecks med diverse våpen, i kjent og kjær høygaffel-stil.

Haien rekker å gjøre et annet pitstopp før slutten, den finner en eldre og formfull pornostjerne som den simulerer sex med, mens damen litt heseblesende utbryter "Men jeg vet ikke engang hva du heter?" Herre min hatt.

Het sexscene.

Duke og kompani vil også drepe haien, men vil ikke menge seg med rednecks, for rednecks pleier å være så dumme at de skyter seg selv ved et uhell. Og vips så ble Coop spist opp.

Heldigvis vet Duke hvor man kan finne dynamittkubber, så de rigger et fyrtårn med dynamitt, og Duke skal ofre seg selv.

Haien kommer!

Duke lurer haien opp i tåret, kunstige flammer slikker oppover kroppene deres, men dynamitten vil ikke antennes. Fakkeltoget, jeg mener høygaffel-gjengen, ankommer fyrtårnet, der hvor Madge allerede står og furter over Duke. Duke roper at de må skyte dynamitten for å tenne fyr på dem.

Redneck i farta, de skyter og bommer, men et titalls sekunder senere så eksploderer fyrtårnet, haien og Duke.

Jeg lar bildet tale for seg selv.

Woohoo, alt er bra. Alle er døde, bortsett fra en gjeng rednecks og sutrete Madge.
Madge roper at man aldri kan drepe Frankenstein, og går med veldig sørgmodige skritt.
Hun går ganske langt, tar seg en rusletur på kaien hvor alle fritidsbåtene er. Kikker litt ned i vannet, klarer ikke helt å nyte at det endelig er fint vær. Og opp spretter Frankenshark, jeg mener Sharkenstein, og spiser henne opp.

ENDELIG FERDIG.

1/10

Snøret i bånn. Bokstavelig talt. For et makkverk. Likevel gleder jeg meg til å se flere av denne typen filmer. Masochistisk. 

Jeg tenker som så, til tross for at disse filmene ikke er stort lenger enn én time lange, så ville jeg nok ha brukt dem som en eller annen syk torturmiddel. Kjører du på med hele repertoaret til Mark Polonia så skal du se at selv en uskyldig sjel tar på seg skylden for alt. 

Med dette har jeg kokt bort hjernen. Filmen ligger gratis på appen Tubi TV, torturer deg selv om du vil.

Farvel!

Sommer, sol og ferie

Sommeren i Norge. Den ene dagen står døren på vidt gap, isbitene smelter litt for fort i glasset og nesa er tett fordi alle rundt deg klipper gresset på samme dag.
Neste dag så skalker du lukene, kryper innunder teppet i sofaen mens du tviholder på kakaokoppen, du vil aller helst ta på deg ullsokkene igjen.

I dag er det sistnevnte som skjer. Alt er grått, trist og energien er på bånn.
Hva er vel da bedre enn å nyte sommerhøsten i sofaen, glane på filmer som viser en sommer du bare kan drømme om? Bortsett fra at disse somrene inneholder det lille ekstra i tillegg.

The Sand (2015)

Når du må velge mellom å beskytte deg selv fra sola eller sanden.

Her er en trailer for filmen

Spring break er rett rundt hjørnet, ungdommene vil samles på stranden en siste gang før de alle drar på en to ukers ferie. To uker er jo så altfor lenge å være fra hverandre på. Noen ser seg litt lei av at andre går rundt og filmer festen med mobilen, så ved hjelp av et demokratisk valg så må alle telefoner legges i bagasjerommet på en bil. Månen stiger opp på himmelen, i takt med den økende promillen. En fyldig fyr faller bevisstløs om, så de andre ser sitt og tenker en penis i ansiktet hans, og lemper ham oppi en tønne. Vellykket fest med andre ord.

Dagen derpå er derimot ikke like festlig, samtlige har vondt i hodet. Eller, det vil si, de resterende åtte som er igjen på stranda. Alle andre ser ut til å ha dratt tidlig, uten å ta med seg sakene sine.
To stykker, Kaylee og Mitch, våkner opp i et vakttårn. Gilbert sitter fast i en tønne, Marsha ligger halvnaken på et piknikbord, og Jonah, Chanda, Vance og Ronnie sitter i en bil.

Kaylee oppdager at en fugl blir spist opp av sanden, samtidig som Marsha er noe irritert over å ikke finne bikinitoppen sin, så hun er på sin side på vei til å tusle rundt i den varme sanden. Kaylee prøver å advare, men det er for seint, føttene til Marsha sitter fast. Vance løper for å redde henne, men lander på trynet i sanden. De blir begge slukt opp.

Husk solkrem hvis du skal ligge på stranden.

Ikke kan de ringe etter hjelp, ikke kommer noen til å savne dem på to uker, og ikke får de start på bilen heller. De i vakttårnet har derimot en pose med pølser! De kaster rundt seg pølser for å finne ut hvor stort området til den farlige sanden er. Når de endelig finner kanten så bestemmer Jonah seg for å komme seg dit, og ved hjelp av to surfebrett han bruker som trygg grunn kommer han seg nesten til målet. Han sklir av surfebrettet, og henger nå i bro mellom surfebrettet og piknikbordet. Sandmonsteret kiler ham på magen med sine små tentakler. Han kommer seg opp på piknikbordet, men magen har betydelige sår som allerede har begynt å sive ut puss.

Natten nærmer seg, de to jentene i bilen prøver å få tak i mobilene som ligger i bagasjerommet. Ronnie er helt sikker på at hun skal klare å få tak i dem. Men neida, hun klarer å klemme fast fingrene i bagasjeluka, og har ingen mulighet til å få dem ut igjen. Natten kommer, og vi er klar for en ny, spennende dag på stranda.

En fra strandpatruljen dukker opp i bilen, ungdommen prøver å få ham til å tilkalle hjelp, og at han ikke må finne på å gå ut av bilen. Patruljemannen er overbevist om at disse ungene er fulle av all slags narkotiske stoffer, og går for å ta dem inn én etter én. Monsteret biter ikke på, de liker visst ikke den type sko. Når han endelig når frem til bunnen av vakttårnet så mister han nøklene sine i sanden.
Han strekker ut hånden for å ta nøklene opp, men blir sittende fast. Han tar frem peppersprayen sin og sprayer ned i sanden, det hjelper til en viss grad, men sjokket av å se at han mangler armen fører til at han faller ned, og forsvinner.

Peppersprayen gir Mitch en idé, han vil knytte fast håndkler til føttene, og så spraye med pepperspray. Han påstår at han er den raskeste av de alle, så dette skal han klare. Ikke at han får noen sjanse til å teste ut teorien sin, for han faller ned fra vakttårnet når han strekker seg mot et håndkle.

Urettferdig! Jeg er jo den raskeste av de alle!

Kaylee står oppe i vakttårnet og sørger i to sekunder, før hun river løs rekkverk og hiver dem til Chanda i bilen. Hun har også en strålende idé. Så tar hun et spensthopp fra tårnet og ned til bilen.
De to jentene hjelper Ronnie med å få ut fingrene fra bagasjerommet, før de legger rekkverket pyntelig over sanden slik Jonah gjorde med surfebretta tidligere.

Vi må for all del ikke glemme Gilbert oppi det hele, stakkaren sitter fremdeles fast i tønna, og siden han er litt stor så har tønna nå kuttet ham opp rundt magen, og blodet drypper mot sanden. Dette reagerer monsteret på, og på 1-2-3 så forsvinner Gilbert ned i tønna og er helt borte.

Kaylee og Chanda kommer seg trygt over til piknikbordet, og duller litt med Jonah. Ronnie prøver å komme etter, men hun kløner og faller rett før hun er trygg. Der var enda en borte.

Chanda tar ibruk teorien til Mitch, den med å surre føttene inn i tøy for å så spraye dem med pepperspray, hun kommer seg trygt til patruljebilen. Sandmonsteret har utviklet seg etter å ha spist så mange at den nå har kjempetentakler, den slår til patruljebilen, og Chanda faller på panseret og blir slått bevisstløs. Etter mange timer så våkner hun igjen, og finner en oppblåsbar rafte på biltaket. Triumferende åpner hun den for å lage bro mellom piknikbordet og bilen. Kaylee og Jonah klarer å komme seg inn i bilen, men bakken beveger seg og Kaylee faller ut. Heldigvis lander hun i raften, og karrer seg videre til biltaket, hvor hun finner en bensinkanne, som hun dynker monsteret i før hun tenner fyr på den.

Den ble ganske vakker med den nydelige blåfargen.

Tentakelen trekker seg tilbake til sanden, og Kaylee går inn i bilen til Jonah og Chanda. De oppdager at Jonah allerede er død av skadene han fikk tidligere. Da gråter de litt sammen, han var jo tross alt Kaylee sin kjæreste, selv om han på festen hadde kost seg litt ekstra med Chanda. Ikke at Kaylee skal snakke så høyt, hva var det hun og Mitch gjorde i vakttårnet? Uansett, de gråter til de sovner, og blir vekket neste dag av at en mann i våtdrakt banker på bilvinduet. Han går på sanden uten å bli spist opp. Jentene går ut av bilen og spaserer bort, våtdraktmannen oppdager liket, og bare ser på at jentene forlater stranda.

Solkremfaktor 4/10

Jeg er veldig gavmild her i sommerkulden, det var ikke en mye imponerende film, CGIen de bruker for å lage effektene av manglende kroppsdeler og lignende var latterlige, men de skal ha for at skuespillet er bedre enn mye annet skvip jeg har sett i det siste. Ikke at det var bra skuespill, men til sammenligning så er dette Oscarverdig. En stillesittende, ulogisk film, men jeg sitter ikke igjen med at jeg er skuffet, jeg er bare fornøyd over å kunne stryke denne av listen. 

Pleier å skrive om to filmer, men jeg syns det ble litt kjølig å sitte foran PCen for å lage dette innlegget, så nå vil jeg tilbake til sofaen, begrave meg i dyna og katter, for å så se videre på andre dårlige filmer som jeg har funnet via gratisappen Tubi TV.

Ja, riktig, er du interessert i å se denne filmen, og lage dine egne tanker om denne, så er den faktisk å finne på Tubi TV, sammen med en hel haug av andre filmer som ligger på 4 og under på IMDb.

På gjensyn, og husk ullsokker og solkrem!

Harmløse dyr

De aller, aller fleste av oss har en forkjærlighet for dyr. Katter, hunder, skilpadder, ekorn, kyr, spissmus, hvilket dyr som helst som får ditt hjerte til å slå et ekstra slag. Ikke av frykt.

Noen er kanskje litt mer vågale av seg, og har krokodiller, edderkopper, eller en eller annen slangeart som hjertet banker ekstra for.

Slapp av pappa, slangene kommer ikke i dette innlegget.

Vi skal snakke om ufarlige dyr. Vanligvis ufarlige dyr. Helt fredfulle, men med sitt eget temperament likevel. Men vi er ikke NRK, vi er ikke her for å være bloggverdens svar på Norge Rundt.

La meg presentere..

Ja, hva var det egentlig som skjedde med disse?

Zombeavers (2014)

You'll all be dammed! For et ordspill!

En liten trailer for filmen

To useriøse hillbillier kjører rundt i trucken sin, på lasteplanet har de giftig avfall. Det går som følgende;

"Hei, se opp for hjorten på veien."
- Ja, ja, ser den.
Han ser den ikke, er for opptatt med mobilen. De kjører over hjorten som om ingenting har skjedd.

En tønne full av giftig avfall ramler av lasset og havner i elven. Flyter nedover til den når et naturlig stopp, beverdemningen.

Fru Bever, bestilte du takeaway levert på demninga igjen?

Jeg har ikke høye forventninger mens introen og navn ruller over skjermen. Det er en sånn film ja, tenkte jeg. Som om ikke navnet var innlysende nok.

Vi møter så på collegejentene Mary, Zoe og Jenn. De er som collegejenter flest på film, dumme og dramatiske. Mary har overbevist jentene om at de skal ha en rolig hytteferie i familiehytta i ingenmannsland, for å komme unna gutteproblemene. Hun har kun én regel, mobiltelefon er bannlyst.

Så kjedelig for de andre, hele livet deres består av Instagram.

Dette er en varm sommer, så jentene velger å hoppe uti vannet som ligger rett ved hytta. Noen mer nakne enn andre. De får øye på noe i andre enden av vannet. Det diskuteres om hva det er, de har ikke peiling. Beverdemning! roper jeg til TVen, de kommer til konklusjonen selv etter en god stund.
Noe så rart har de aldri sett, så de må bort og kikke litt. Rope litt på dem, lage lokkelyder.
Da kommer bjørnen på to bein, og brøler til dem. Zoe, den nesten-nakne blir så redd at hun føler at hun må holde for puppene sånn at ikke bjørnen ser dem. De blir reddet av jegeren Smyth, som etter å ha holdt en liten tale om dyrelivet, forteller dem at de burde kle seg litt mer anstendig.

En ekte villmarkens mann.

Natten kommer, og den er skummel. Jentene hører skumle lyder, det banker i veggene. Med lommelykta klar går de ut. Jenn står og hulker som den dramatiske jenta hun er. Det var ikke så farlig likevel, for deres tre kjærester (Buck, Tommy og Sam) har nemlig tatt turen for å overraske jentene, og de vil knulle! Mange sexspøker kommer på rad, kleine sexscener fra alle, bortsett fra mellom Jenn og Sam. Hun har et fotobevis på at han er utro med en ukjent dame, og han nekter å svare på tiltale. Eneste han klarer å mumle frem er at han bare var full. Klassisk forklaring.
Hun ombestemmer seg og tar tak i Sam for å ha heftig klining inntil hytteveggen, han er overlykkelig, frem til hun gir ham et bestemt kne midt i pungen. 1-0 til Jenn.

Hun går fornøyd til badet for å ta seg en dusj, men der blir hun møtt av en grotesk bever.
I full panikk samler hun gjengen og forteller om beveren, som ikke var helt normal. Alle ler av henne.
De går inn på badet samlet, og ser ikke en halv bever engang. Den har bare lekt gjemsel, for den spretter plutselig frem fra under vasken, og Tommy får spille helt og denge løs på den med et balltre. Den blir slått så mange ganger at den blir delt i to. Siden putter de den i en svart søppelsekk og legger den på frontterrassen. Den hadde nok bare litt rabies.

Unnskyld, ser du ikke at dusjen er opptatt?

Neste dag er søppelsekken tom, men det gjør ikke så mye for nå skal det bades!

Gjengen hopper uti vannet, bortsett fra Jenn som står på sidelinjen og er livredd for å potensielt møte flere bevere. De oppmuntrer henne til å komme uti, men noe stryker langs føttene hennes så hun kommer seg opp på land igjen. Hvilken pingle, tenker de alle. Dette gjør dog så at Sam og Mary kan snakke litt i fred på en flytebrygge. Mary er den som Sam har vært utro med. Plot twist som jeg absolutt ikke så komme fordi hun overhodet ikke har gjenkjennelige krøller nederst i håret.

Buck blir tatt med under vann, alle tror han spøker, frem til de ser hva gjenstanden i hånden hans er.

Vi vet alle hvor mye amerikanere misforstår konseptet fotball.

Jenn, på sidelinjen, løper inn hytta og blir møtt av den halvt oppdelte beveren hun fikk erfare natten før. Hun kjører en kokkekniv langt inn i beveren så den blir spiddet fast til kjøkkenbenken, men han rakk i få inn et klor på leggen hennes. Gjengen på vannet har alle kommet seg (nesten) helskinnet opp på flytebrygga. Zoe har en liten hund, det har jeg glemt å nevne. Hunden var allerede på flytebrygga, men Sam hiver den ut i vannet for å bli spist sånn at de kommer seg helskinnet tilbake på land.

De kommer seg inn i hytta, men de er nå omringet av mange zombeavers, som i tillegg har vært smarte nok til å klore over telefonlinja. De har pakket Bucks avbitte fot i is, for de vil prøve å få ham på sykehuset. Tommy, den tøffe, tar med seg Buck og Zoe inn i bilen som er parkert utenfor, og kjører avgårde.

Langt kommer de ikke, for beverne har bitt over trær for å blokkere veien.
Tøffe-Tommy gir en øks til Zoe, og sier at hun skal kjøre tilbake med Buck, han skal finne hjelp til fots. Ikke at han kommer langt med det, beverne feller like godt et tre over ham også. Så frustrerende at de bare kvitter seg med den beste karakteren først.

Smyth kommer til unnsetning, redder Zoe og Buck, og prøver å ta seg inn igjen i hytta. Det går ikke, for Sam, Mary og Jenn (kleint, med tanke på utroskapsdramaet) har barrikadert seg inne.
Smyth og co går så videre til huset ved siden av, den er urovekkende tom. Storjegeren går rundt for å sjekke om alt er trygt, og finner liket til huseieren i senga. Oida. Han går tilbake til Zoe, og gir henne en grundig leksjon om hvordan man egentlig skal oppbevare en avkappet kroppsdel. Hun har gjort helt feil, så den foten er saga blott. Gjør ikke så mye, for Buck har blitt en beverzombie. Med bevertenner og hele pakka. Mannfolka er i heftig slåsskamp, men BeverBuck er overlegen og holder Smyth opp-ned i lufta mens han gnager løs på ansiktet. Zoe får tak i jegerrifla, men bommer og skyter Smyth i hodet. Løper opp til andre etasje, og blir angrepet av huseieren som også er en beverzombie. Hun ser ingen annen råd enn å hoppe ut av vinduet.

Inne i hytta, hvor Sam, Mary og Jenn befinner seg, er det noe helt annet som foregår.
Jenn kryper sensuelt over Mary i senga, Mary prøver å fortelle Jenn at hun ikke tenner på jenter.
Apropos tenner. Tennene til Jenn endrer seg, de vanlige spretter ut, og bevertennene vokser frem. En gispende Mary får munnen full av sikkelet til Jenn.

Kjære vene, det ser ut som om du kommer fra Beverly Hills.

Basketak på basketak, Mary og Sam utfører mange runder med whack-a-mole på gulvet for beverhodene spretter opp én etter én fra hull i gulvet. De klarer å låse seg inne på badet etter å ha satt ny hi-score. Plutselig finner de ut at de skal ha sex, ingenting er mer opphissende enn en hel flokk bevere som flapper rundt med halen og klorer på vegger og tak. BeverJenn klarer å komme seg inn, og biter penisen av Sam. Hevnen er søt.

Mye skjer nå på slutten. Mary dreper BeverSam, Zoe overlevde fallet fra andreetasje og redder Mary fra hytta som nå er i flammer. De kjører bort i en bil, men blir skutt på av BeverSmyth, Zoe klarer så kunststykket med å kræsje inn i det eneste treet i mils omkrets. Bilen starter igjen, og BeverJenn klamrer seg fast i panseret, hun sklir av og blir most under bilens vekt. Tøffe-Tommy ligger fremdeles most fast av treet som falt i starten, men er nå BeverTommy. 

Som sagt, det skjedde veldig mye på kort tid.

Til tross for at Zoe reddet Mary, så velger Mary å sikte på Zoe med jegerrifla. Hun er sikker på at alle skadene hun har er bevis på at hun ender opp som BeverZoe. Zoe hevder at skadene kom fra da hun hoppet ut av et vindu. Rekker såvidt å si setningen ferdig før Mary har blitt BeverMary, smittet av sikkelet til BeverJenn. Zoe slakter BeverJenn og kommer seg trygt frem på veien.

En bil kommer.

Det er de samme to uforsiktige tølperne fra begynnelsen.

"Hei, se opp for jenta."

- Ja, ja, ser henne. (Fremdeles oppslukt av telefonen.)
"Okay, stoler på deg denne gangen."

Den følelsen når du innser at sjåføren har kjøpt sertifikatet brukt på Ebay.

Mary er veislakt, og rulleteksten ruller over skjermen akkompagnert av en utrolig fengende jazzlåt om Zombeavers. Jeg ler og synger med på refrenget. Etter rulleteksten ser man bier, som har fått i seg infisert kjøtt. Zombee. Zombie. Du skjønner? Jeg ler ekstra høyt. Avbrutt av tabbeklipp fra filmen, og det var det ikke akkurat mangel på. Jeg knekker sammen av latter.

7/10

Jeg var som tidligere nevnt ikke håpefull, men denne filmen var magisk. Filmen ble bare bedre og bedre for hvert minutt, i hvert fall fra og med halvveis inn i filmen. Filmen i seg selv var bare 1 time og 17 minutter lang, men den gjorde alt rett og fylte minuttene såpass at jeg ikke ville protestert om noen fortalte meg at den var lenger enn som så. Dialogen var morsom, humoren var herlig, og den tok for seg alle klisjeene som må til i en sånn film. Virkelig en av de beste parodiske komedieskrekkfilmene jeg noen gang har sett, og jeg tror ikke jeg har ledd så hardt av en film før heller. Filmmusikken var perfekt tåpelig, og jeg kommer til å nynne på Zombeavers en god stund. 

For en herlig start på denne bloggrunden.

Black Sheep (2006)

Australia har edderkopper.. New Zealand har sauer.

En liten trailer for filmen

Unge Henry Oldfield bor på en sauefarm i New Zealand, sammen med faren sin, og storebroren Angus. Angus er krøpling, i hvert fall veldig halt, så han kan ikke hjelpe til med sauene. Dette gjør ham sjalu på lillebroren, som hele tiden får skryt av faren for sine ferdigheter med sauene.
Han bestemmer seg for å spille ham et ondsinnet puss. Kidnapper kjælesauen til Henry, dreper den og ikler seg liket til sauen. Når Henry kommer tilbake for å tilbringe tid med sauen sin så blir han overfalt av et stort, blodig sauemonster. Angus er psykotisk lykkelig over å nærmest skremme sin lillebror ihjel. Den farlige spøken blir avbrutt med at Fru Mac, gårdens husholderske, kommer inn og forteller at faren deres døde i en ulykke.

Vi er femten år frem i tid. Henry sitter i en taxi, på vei til å underskrive en kontrakt med broren hvor han går med på å selge sin del av sauefarmen til Angus. Taxituren går ikke som ønsket, Henry utviklet nemlig en sterk fobi for sauer, og taxien står bom fast midt i en saueflokk.

Ikke så ulikt hvordan landeveien i Norge er, bare i litt større kvanta.

Omsider møter Henry på Angus, og kontrakten blir underskrevet. To millioner dollar for å aldri måtte være nær en sau igjen, enkelt valg.

Vi møter så to andre karakterer, Experience og Grant, et lite stykke unna huset, de er miljøaktivister og har fått nyss om at det er noe som foregår på denne bestemte sauefarmen. De spionerer på noen forskere som lemper rundt på superhemmelige esker. Grant løper ned for å ta tak i bevis, røsker med seg en beholder som inneholder et sauefoster i ekkel væske, og kommer seg avgårde. Forskerne setter i gang en leteaksjon mot miljøaktivistene, men finner dem ikke. Grant på sin side klarer å miste fosterglasset i bakken, og den knuser.

Alle barna ville ha en papegøye på skulderen. Bortsett fra Grant, han tok det han fant.

Fosteret er ikke så dødt som forventet, den er derimot veldig klar for å få i seg litt menneskekjøtt. Biter seg fast i øreflippen til Grant, som virkelig får kjørt seg før han klarer å røske av seg øret.
Monstersauen kommer seg til de andre sauene og får infisert dem.

Samtidig er Henry på kjøretur på sauebeitet sammen med Tucker, barndomsvennen som endte opp med å jobbe der. De støter på en sau som nekter å flytte seg, og i det de begge er ute av bilen så dukker Experience opp og sikter på dem med en rifle hun fant i bilen deres. Til tross for at de ikke i begynnelsen kommer godt overens, så ender de opp med å slå seg sammen for å finne ut hva som egentlig skjer her. De snubler over et maltraktert lik i et gårdshus, og en aggressiv sau prøver å ta dem. Tucker ender opp med å drepe den.

Angus på sin side møter opp en betydelig ustabil Grant, som ser noe annerledes ut i tillegg. Grant biter ham i fingeren, og løper avgårde.

Henry, Tucker og Experience kommer seg trygt til bilen for å komme seg bort, men Tucker blir bitt i foten. De kommer seg ut av bilen, og sauen kjører lykkelig videre, utfor en klippe og rett ned mot havet. Herfra må de ta seg videre til fots, før de søker ly i det hemmelige laboratoriet til Angus.
De blir møtt av et morbid syn, en sau som henger opp-ned i taket, med alle innvoller dratt ut, bortsett fra et hjerte som fremdeles banker. Angus og hans personlige forskere kommer på banen, og skal til å drepe dem, frem til de hører at Tucker ble bitt i foten og at foten nå er en anelse merkelig. Den har blitt en klov. De beholder ham for videre forsøk, mens Experience og Henry klarer å komme seg bort.

Fra asken og til ilden, for der ute stormer det en betydelig mengde zombiesauer mot dem, og eneste veien bort fra den sikre død er et hull i bakken som har blitt brukt til å dumpe forsøkssauer.

Tucker på sin side, han ble 100% zombiesau, men forskerne sprøytet et stoff inn i ham som reverserte forvandlingen. Hovedforskeren er overlykkelig og skal raske seg til Angus for å gi ham botemiddelet, men før hun kommer så langt blir hun spist opp av en zombiesaueflokk.

Og her på berget klager sauebøndene om den ene lille ulven. Perspektiv, gutta!

Til tross for at Angus nærmest har en klov til hånd, holder han likevel en presentasjon foran en rekke saueinteresserte mennesker, han presenterer den perfekte genmodifiserte sauen. Eksperimentet de egentlig prøvde å få frem gjentatte ganger. Tar ikke lang tid før også den gjengen blir spist opp av zombiesauene. Henry prøver å nå frem til Angus, for å redde ham, men går bort i avsky når han finner ut at broren har sex med sauer. Så finner Henry ut at han også er infisert, for ingen av sauene er lenger interessert i å spise ham, noe som er praktisk når han må på ny finne broren sånn at ikke han sprer viruset videre. Det blir en kamp mellom mann og sau. Henry ser ut til å tape, frem til et småfly kutter zombiesau Angus halveis i biter med propellene sine.

Tucker dukker opp, og sprayer kuren på Angus, og på Henry. Nå slipper han å bli det han frykter mest i verden, så samler de opp zombiesauene for å finne ut hvordan de skal kvitte seg med problemet. Der kommer jaggu Angus i menneskeskikkelse frem, med store deler av kroppen manglende. Han går inn til sauene og ber om at de skal bite ham så han kan få ha sex med dem igjen som en likeverdig. Sauene føler nok litt ekstra på et hat, for de biter tak i penisen hans og river den av, før resten av ham blir revet i fillebiter. Der står de da, og gnafser i vei på deres tidligere eier, mens metanfisen står i taket. Dette gir Henry en idé, og han kaster en zippolighter mot rumpa til en sau, som igjen eksploderer hele horden. Problemet er løst, og alle de infiserte menneskene får kuren.
Verden er reddet.

6/10

Til tross for å være en underholdende film, så mangler den det lille ekstra. Som skrekkfilmkomedie har de bommet litt på humoren, og lagt litt større vekt på blod og gørr. For sin tid var denne et mesterverk, men nå i etterkant ser jeg at den er en ganske forglemmelig affære. Men er helt klart verdt å se én gang.

Jeg kommer nok til å beholde Zombeavers mye lenger i minnet, og vil nok helt klart kalle meg en fan av den filmen, den treffer der hvor Black Sheep bommer, spesielt ved at den ikke legger skjul på å parodiere filmtropene. Black Sheep føles ikke like mye ut som en parodi, til tross for at de begge filmene innebærer zombiedyr og at mennesker ender opp med å bli til dyret de blir angrepet av.

Var deilig å bare kunne slappe av og le av skrekkfilmer for en gangs skyld, spesielt nå som jeg holder på med å lage et mer intrikat system for å få sortert filmer, og for å få blogghjulene til å gå rundt.

På gjensyn, og ikke glem at alle dyr kan være litt farlige innimellom.

Asiatisk reserveløsning

Jeg hadde egentlig et blogginnlegg klart; ingressen var ferdig, første film var sett. Men så skjedde det.
PCen ble ødelagt, og jeg "mistet" originalbloggen med utkastet. Så da satt jeg det på vent og gikk for noe helt helt annet.

Kona og jeg har litt filmer i hylla, mange filmer vi ikke har sett, men vi jobber oss gjennom dem.
Vi ser en film, og er den bra så forblir den i hylla. Frister det ikke å se dem igjen så går de i boksen som skal leveres til en bruktbutikk. En veldig enkel løsning for folk som ikke orker den kleine interaksjonen med andre mennesker. Den som etter lang tid kan føre til salg av filmer på finn.no til 5 kr. stykket.

Denne gangen plukket vi ut en ganske anonym filmboks, full av japanske navn. Japanske filmer er jo kjent for å ha høy standard. Kanskje være litt mer brutal. Og ende opp med under gjennomsnittlig dårlige amerikanske versjoner. Ja, jeg sikter til både The Grudge og The Ring nå. Men det er ikke dem vi skal snakke om nå.

Dark Water (2002)

Oh boy, en liten asiatisk jente. Lover godt.

Trailer

仄暗い水の底から/ Honogurai Mizu no soko kara. Eller bare From the bottom of Dark Water som det heter på engelsk er en film basert på en bok med mange korte skrekknoveller. Boka består av hele syv forskjellige historier, og dette er en av dem.Yoshimi Matsubara er fanget i en skitten skilsmissekamp med sin mye rikere ektemann. De har et barn sammen, og han vil ha full foreldrerett, til tross for å ikke engang vite når datteren Ikuko har bursdag. Alt oppi det hele prøver hun å finne et sted hun og Ikuko kan bo, samt finne seg en jobb så hun kan få endene til å møtes. Valget faller på et ganske forfallent leilighetskompleks, for det er så langt pengene strekker. Dessuten ligger det en barnehage i nærheten som Ikuko kan gå i.

En helt vanlig skilsmissefamilie.

Problemet med denne leiligheten er at det lekker ifra taket. Noe som megleren gjorde en veldig god jobb med å skjule under visning. Yoshimi gjør alt hun kan med å legge kanner og kar der hvor det drypper som verst, men innser at å få seg en fast jobb virkelig haster.
Neste dag, mens datteren er i barnehagen, er Yoshimi på et jobbintervju som korrekturleser for en liten bedrift. Tiden haler ut, går langt utover barnehagetiden til Ikuko, som blir sett stående i regnet helt alene for moren ikke kom for å hente henne i tide. Når Yoshimi endelig er ferdig med intervjuet, og kommer seg til barnehagen, så finner hun den tom. Datteren er ikke noen sted å se.
Etter noen paniske minutter så finner hun datteren, hånd i hånd med sin far. Han er nå hellig overbevist om at hun ikke er i stand til å ta vare på deres datter, og vil bruke det i kampen.
Yoshimi tar tak i datteren,  river henne løs fra farens grep, og setter kursen hjemover. Ikke særlig smart med tanke på at han da i tillegg kan fortelle advokaten at hun er fysisk mot Ikuko. 

I mellomtiden blir lekkasjen i taket kun større og større. Hun går ned til resepsjonen for å klage, men vaktmesteren orker ikke gjøre noe med problemet. På vei opp til sin egen leilighet ser hun en liten pike, som forsvinner like fort som hun dukker opp. Etter dette begynner en hel rekke hendelser som litt etter litt tærer på psyken til Yoshimi. En rød barneveske dukker opp, og uansett hvor mange ganger hun kaster den, så dukker den like fort opp igjen. Svart hår dukker stadig opp i tappevannet. Hun kommer alltid for seint til å hente datteren i barnehagen. Hun er på bristepunktet, og ektemannen har utrolig mye han kan bruke mot henne for å få full foreldrerett.

En dag må Yoshimi forlate jobben, for Ikuko ligger bevisstløs etter en runde gjemsel i barnehagen.
Fra vårt perspektiv ser vi at Ikuko møtte på en langhåret jente i gul regnfrakk. Som senere viser seg å være Mitsuko Kawai, en ungjente som forsvant ett år tidligere. Ikuko begynner å snakke med en fantasivenn med samme navn, og tegner ofte en jente i gul regnfrakk. Etter å leita etter svar, og blitt stadig mer irrasjonell og ustabil, finner moren ut at Mitsuko Kawai bodde i leiligheten rett over dem til hun forsvant.

Og lekkasjen blir stadig større, og dekker omtrent hele taket nå.

Ikuko forsvinner. Etter en intens leteaksjon så finner Yoshimi henne inni leiligheten over dem. Døren er plutselig åpen, og vann renner fra alle kanter. Hun bestemmer seg for å flytte derfra, men midt i pakkingen kommer hennes advokat og sier at det vil skade kampen hennes om foreldreretten.
I stedet går administrasjonen for leilighetskomplekset med på å plastre taket hennes sånn at det ikke lenger skal renne vann ned i leiligheten. Så dukker den røde barnevesken opp igjen, og Yoshimi får et syn om at den forsvunne jenta forsvant ned i vanntanken på taket i leilighetskomplekset. Hun går opp for å sjekke oppi tanken, og lar Ikuko være alene i leiligheten. Her driver jeg og sukker og stønner oppgitt over moren, hun tar seg jaggu veldig god tid der hun nevrotisk kaver rundt på vei til taket, og de få stigetrinna opp til tanken går i sneglefart. Spesielt med tanke på at datteren har en uvane for å forsvinne i tide og utide, kanskje det hadde vært en idé å være litt raskere?

I hvert fall nå som Ikuko, etterlatt i leiligheten, oppdager at badekaret renner over av skittent vann.
I sin streben på å få skrudd av vannkrana dukker det opp to nærmest råtne barnehender som holder henne fast, og prøver å drukne henne i badekaret.

Ikke gå fra et barn uten oppsyn.

Moren kommer heldigvis hjem i tide, hun finner Ikuko bevisstløs, men i live. Livredd tar hun med seg datteren og flykter ut av leiligheten. I heisen, med datteren bevisstløs i sine armer, ser hun plutselig.. Ikuko, som ser fortumlet ut i gangen. Hvem er det da hun holder? Mitsuko Kawai, den forsvunne jenta, i sin oppløste form, holder rundt Yoshimi, overbevist om at det er hennes mor.
Yoshimi forstår at Mitsuko aldri kommer til å slippe taket, og ser trist på sin egen datter som står og gråter. Nå kommer den ultimate ulogiske handlingen, Yoshimi tar heisen sammen med spøkelset, og forsvinner. Ikuko løper gråtende opp trappen for å åpne heisen i etasjen over, men blir møtt med en flodbølge av skittent vann.

Når ens mor velger å bli til vann fremfor å være mor.

Vi er nå ti år frem i tid, Ikuko er nå i tenåra, og er tilfeldigvis i nabolaget til boligkomplekset hun i en kort periode bodde i sammen med moren. Hun har ingen minner om hva som skjedde. Likevel er det noe som forteller henne at hun skal inn der, til tross for at hele bygningen er ubebodd og ser ut til å rase sammen når som helst. Hun finner veien til leiligheten de bodde i, og finner den strøken. Og der finner hun også moren, som ikke har eldet en dag. De slår av en prat, Ikuko prøver å overbevise moren om at hun skal få flytte inn der. Veldig hverdagslig prat, som om det ikke er noe som helst merkelig over at moren ikke har tatt kontakt på ti år. Ikuko føler at noe står bak henne, noe som studerer henne. Hun snur seg for å kikke bak ser, og når hun snur seg tilbake er moren borte. Det er da hun forstår at moren er borte, men at hun fremdeles ser over henne.

4/10

Oi, oi, oi. Dette var en kjedelig affære. En dramafilm med litt skrekkfilmelementer, med tydelige spor av japansk overtro. Den var mer frustrerende enn underholdende. Det var så frustrerende at moren oppførte seg på en slik måte at jeg følte at Ikuko hadde hatt det bedre av å bo med en fraværende far. Irritert over at moren valgte å dø sammen med et spøkelse, bare fordi spøkelse trodde at hun var hennes mor. Målløs over hvor platt endingen var, den ga jo ingen mening. Hvorfor i all verden var samtalen dem imellom så løs og ledig, lurte aldri Ikuko på hva som skjedde, hvorfor ville hun plutselig flytte inn der når hun såvidt kunne huske sin egen mor? Hva i all verden skjedde med fornuften?

Eneste som jeg sitter igjen med er at skuespilleren som spilte Ikuko som barn var formidabel. Hun spilte virkelig godt, jeg fikk nesten tårer i øynene når hun gråt. Hun spilte så ektefølt at det gjorde vondt.

St. John's Wort/Otogirisō (2001)

Hva er det med Japan og bruk av småjenter?

Trailer

Uff. Det er ikke ofte jeg begynner med uff.
Denne blir det vanskelig å skrive om, for den er veldig annerledes enn noe jeg har sett før.

Filmen er basert på en visuell novelle, som igjen var et spill på SNES (Super Nintendo), noe som gjør denne filmen litt utenfor det normale. La oss i hvert fall prøve.

Vi blir introdusert til Toko, Kohei og Shinichi. De diskuterer en filmsnutt/bildeseriesnutt som de nettopp har blitt ferdig med, som skal være med i spillet de lager. Spillet handler om en ung dame, Nami, som får et testament i posten som indikerer at hun arver en betydelig sum, og et digert hus.

Neste dag dukker illustratøren til spillet på jobben, hun heter også Nami. Her blir hun hyllet for sin fantastiske illustrasjonsjobb, før hun tusler ut på taket hvor Kohei befinner seg. Kohei er ekskjæresten til Nami, og det er derfor karakteren i spillet både heter Nami og ser ut som Nami.

Henger du fremdeles med?

Så er vi i en bil sammen med Nami og Kohei. Nami lurer veldig på hvorfor hun ble forlatt av familien som barn. Kohei prøver å trøste så godt han kan, med å si at moren døde da hun ble født og at faren da ikke var i stand til å oppfostre datteren alene. Godt jobba med trøstingen.
De kommer frem til huset som hun har arvet, Kohei går rundt med et håndholdt filmkamera gjennom hele filmen. Vaktmesteren møter dem og overleverer nøkkelen til huset, og rundt dem er haugevis av johannesurt (St. John's Wort). St. John's Wort er i tillegg det siste ordet tanten til Nami noen gang sa, og betydningen for planten er hevn.

Kohei og Nami, i en av de mange kunstneriske scenene.

Vel inne i huset så blir de møtt med groteske malerier. Portretter av mennesker med smeltet ansikt. De finner også et selvportrett av kunstneren, Kaizawa Soichi, som viser seg å være Namis far. Kameraet til Kohei sender direkte til resten av spillteamet som ikke er med, på den måten får de kartlagt hvordan huset er bygd sånn at de kan lage en 3D-modell som de kan bruke i spillet de lager.
Mens de turer avgårde inne i huset så opplever de rare lyder, og finner et bilde av eneggede tvillinger. Det viser seg å være Nami og hennes ukjente søster. Det begynner å regne og tordne. Nami tar seg en dusj. Hun blir angrepet i dusjen av en mann, potensielt vaktmesteren, Kohei kommer til unnsetning og jager bort angriperen. De blir naturligvis redde, og velger å flykte fra huset. Uværet raser, og fører til at et tre faller over bilen, og de har nå ingen måte å komme seg bort derfra på. De kontakter resten av spillteamet om at de skal skaffe hjelp. Mye kommunikasjon frem og tilbake der skjer.

Det er vanskelig å få med seg alt som skjer, hele filmen er et sammensurium av filmklipp sett fra overvåkingskamera, selve kameraet til Kohei, og en helt vanlig filmvinkling. Alle med ulike filmfiltre.

De finner et kontrollrom hvor det er mange skjermer som viser overvåkingskameraene direkte.
På en av skjermene ser de at vaktmesteren har hengt seg selv. Kohei får en telefon fra resten av spillteamet om at de har sensitiv informasjon om Namis far, så han sender henne opp på et soverom og lover at han skal holde et øye med henne via skjermen som viser direkteopptak derfra.
Nami er litt mutt og sur. Kohei får høre at faren til Nami kidnappet og torturerte barn og brukte dem i sine kunstverk. Nami får ikke sove og forlater rommet. Nami dukker opp bak Kohei mens han ser på all den groteske informasjonen han har fått. Han oppdager Nami og sier at det aldri var meningen at hun skulle se dette. Men det er ikke Nami, det er Naomi, hennes tvillingsøster som ingen visste om.

Og hun har en armbrøst og er ikke redd for å bruke den, det blir en intens jakt.

Kanskje ikke det mest ideelle våpenet å bruke.

Han snubler i trappen, blir skutt i beinet, snubler seg videre, og faller til slutt ned en etasje for rekkverket gir etter. Naomi kikker ned mot Kohei, og ser at han dør av skadene. I mellomtiden har Nami funnet et hemmelig rom med farens kunstverk. Hun ser så en skapning som ligner henne selv, og følger den videre. Nå står hun ansikt til ansikt med Naomi. Naomi er gal.
Hvis jeg ikke tar helt feil så var Naomi egentlig en gutt, men etter at faren mistet Nami så behandlet han sin sønn som jente, derfor heter han/hun Naomi. Er ikke for å tråkke på noen tær, men de snakker ikke videre om kjønn eller noe. Faren elsket kun Nami, for Nami kunne tegne, og det kunne ikke Naomi. Alle barna som faren kidnappet og torturerte til de døde var gutter. Naomi ble også ofte torturert og hengt opp til farens fornøyelse. Dessverre ble ikke faren ferdig med portrettet av Naomi, så Nami blir nødt til å fullføre kunstverket. Naomi stikker ut øynene sine med en kniv, og setter fyr på rommet og tvinger Nami til å male. Nami maler, og sånn slutter deler av filmen.

Vi er tilbake til datarommet hvor de fire lager spillet sitt, de er fornøyd med resultatet, men vil prøve å se hvordan spillet blir hvis de velger slutten som Nami skrev.

Filmen spoles tilbake, tilbake til det tidspunktet hvor Kohei blir skutt med armbrøst. Denne gangen overlever han, og ellers er den eneste forskjellen at Kohei får reddet Nami ut av flammene etter at maleriet er ferdig. Og at faren dukker opp fra et hull i bakken og griper tak i Namis føtter.

Utrolig kul slutt, sier gjengen til Nami.
Det var ikke jeg som plasserte min far der svarer Nami skrekkslagent.

Slutt.

6/10

Den gode karakteren er ene og alene for at den var skikkelig rar. Har aldri sett en film bli filmet på denne måten. Unikt å bruke spillelementer i filmen, og at de bryter veggen mellom spill og realitet.
Filmen ga absolutt ingen mening, men det gjør ikke så mye. De groteske maleriene som hang på veggene var fantastiske, men jeg ble nedstemt i at jeg ville ha en sånn på veggen her hjemme.

Da var filmene sett, og dobbeltfilmen kan med god samvittighet havne i eska med de andre filmene vi ikke har noen behov for å se igjen noen gang. Til å være japanske filmer var de ikke spesielt gode, men de var like rare som jeg hadde forventet, spesielt den siste. Første filmen overrasket ikke stort med sin hang til overtro, og det er jo på sett og vis litt forutsigbart søtt. Disse filmene kan dessverre ikke måle seg med de mer kjente skrekkfilmene (og gørrfilmene) fra Japan, men det var en frisk pust fra den stereotypiske amerikanske måten å lage filmer på.

Så er det bare å manne seg opp til å begynne på det litt større prosjektet jeg hadde planlagt.

Hei så lenge!