Asiatisk reserveløsning

Jeg hadde egentlig et blogginnlegg klart; ingressen var ferdig, første film var sett. Men så skjedde det.
PCen ble ødelagt, og jeg "mistet" originalbloggen med utkastet. Så da satt jeg det på vent og gikk for noe helt helt annet.

Kona og jeg har litt filmer i hylla, mange filmer vi ikke har sett, men vi jobber oss gjennom dem.
Vi ser en film, og er den bra så forblir den i hylla. Frister det ikke å se dem igjen så går de i boksen som skal leveres til en bruktbutikk. En veldig enkel løsning for folk som ikke orker den kleine interaksjonen med andre mennesker. Den som etter lang tid kan føre til salg av filmer på finn.no til 5 kr. stykket.

Denne gangen plukket vi ut en ganske anonym filmboks, full av japanske navn. Japanske filmer er jo kjent for å ha høy standard. Kanskje være litt mer brutal. Og ende opp med under gjennomsnittlig dårlige amerikanske versjoner. Ja, jeg sikter til både The Grudge og The Ring nå. Men det er ikke dem vi skal snakke om nå.

Dark Water (2002)

Oh boy, en liten asiatisk jente. Lover godt.

Trailer

仄暗い水の底から/ Honogurai Mizu no soko kara. Eller bare From the bottom of Dark Water som det heter på engelsk er en film basert på en bok med mange korte skrekknoveller. Boka består av hele syv forskjellige historier, og dette er en av dem.Yoshimi Matsubara er fanget i en skitten skilsmissekamp med sin mye rikere ektemann. De har et barn sammen, og han vil ha full foreldrerett, til tross for å ikke engang vite når datteren Ikuko har bursdag. Alt oppi det hele prøver hun å finne et sted hun og Ikuko kan bo, samt finne seg en jobb så hun kan få endene til å møtes. Valget faller på et ganske forfallent leilighetskompleks, for det er så langt pengene strekker. Dessuten ligger det en barnehage i nærheten som Ikuko kan gå i.

En helt vanlig skilsmissefamilie.

Problemet med denne leiligheten er at det lekker ifra taket. Noe som megleren gjorde en veldig god jobb med å skjule under visning. Yoshimi gjør alt hun kan med å legge kanner og kar der hvor det drypper som verst, men innser at å få seg en fast jobb virkelig haster.
Neste dag, mens datteren er i barnehagen, er Yoshimi på et jobbintervju som korrekturleser for en liten bedrift. Tiden haler ut, går langt utover barnehagetiden til Ikuko, som blir sett stående i regnet helt alene for moren ikke kom for å hente henne i tide. Når Yoshimi endelig er ferdig med intervjuet, og kommer seg til barnehagen, så finner hun den tom. Datteren er ikke noen sted å se.
Etter noen paniske minutter så finner hun datteren, hånd i hånd med sin far. Han er nå hellig overbevist om at hun ikke er i stand til å ta vare på deres datter, og vil bruke det i kampen.
Yoshimi tar tak i datteren,  river henne løs fra farens grep, og setter kursen hjemover. Ikke særlig smart med tanke på at han da i tillegg kan fortelle advokaten at hun er fysisk mot Ikuko. 

I mellomtiden blir lekkasjen i taket kun større og større. Hun går ned til resepsjonen for å klage, men vaktmesteren orker ikke gjøre noe med problemet. På vei opp til sin egen leilighet ser hun en liten pike, som forsvinner like fort som hun dukker opp. Etter dette begynner en hel rekke hendelser som litt etter litt tærer på psyken til Yoshimi. En rød barneveske dukker opp, og uansett hvor mange ganger hun kaster den, så dukker den like fort opp igjen. Svart hår dukker stadig opp i tappevannet. Hun kommer alltid for seint til å hente datteren i barnehagen. Hun er på bristepunktet, og ektemannen har utrolig mye han kan bruke mot henne for å få full foreldrerett.

En dag må Yoshimi forlate jobben, for Ikuko ligger bevisstløs etter en runde gjemsel i barnehagen.
Fra vårt perspektiv ser vi at Ikuko møtte på en langhåret jente i gul regnfrakk. Som senere viser seg å være Mitsuko Kawai, en ungjente som forsvant ett år tidligere. Ikuko begynner å snakke med en fantasivenn med samme navn, og tegner ofte en jente i gul regnfrakk. Etter å leita etter svar, og blitt stadig mer irrasjonell og ustabil, finner moren ut at Mitsuko Kawai bodde i leiligheten rett over dem til hun forsvant.

Og lekkasjen blir stadig større, og dekker omtrent hele taket nå.

Ikuko forsvinner. Etter en intens leteaksjon så finner Yoshimi henne inni leiligheten over dem. Døren er plutselig åpen, og vann renner fra alle kanter. Hun bestemmer seg for å flytte derfra, men midt i pakkingen kommer hennes advokat og sier at det vil skade kampen hennes om foreldreretten.
I stedet går administrasjonen for leilighetskomplekset med på å plastre taket hennes sånn at det ikke lenger skal renne vann ned i leiligheten. Så dukker den røde barnevesken opp igjen, og Yoshimi får et syn om at den forsvunne jenta forsvant ned i vanntanken på taket i leilighetskomplekset. Hun går opp for å sjekke oppi tanken, og lar Ikuko være alene i leiligheten. Her driver jeg og sukker og stønner oppgitt over moren, hun tar seg jaggu veldig god tid der hun nevrotisk kaver rundt på vei til taket, og de få stigetrinna opp til tanken går i sneglefart. Spesielt med tanke på at datteren har en uvane for å forsvinne i tide og utide, kanskje det hadde vært en idé å være litt raskere?

I hvert fall nå som Ikuko, etterlatt i leiligheten, oppdager at badekaret renner over av skittent vann.
I sin streben på å få skrudd av vannkrana dukker det opp to nærmest råtne barnehender som holder henne fast, og prøver å drukne henne i badekaret.

Ikke gå fra et barn uten oppsyn.

Moren kommer heldigvis hjem i tide, hun finner Ikuko bevisstløs, men i live. Livredd tar hun med seg datteren og flykter ut av leiligheten. I heisen, med datteren bevisstløs i sine armer, ser hun plutselig.. Ikuko, som ser fortumlet ut i gangen. Hvem er det da hun holder? Mitsuko Kawai, den forsvunne jenta, i sin oppløste form, holder rundt Yoshimi, overbevist om at det er hennes mor.
Yoshimi forstår at Mitsuko aldri kommer til å slippe taket, og ser trist på sin egen datter som står og gråter. Nå kommer den ultimate ulogiske handlingen, Yoshimi tar heisen sammen med spøkelset, og forsvinner. Ikuko løper gråtende opp trappen for å åpne heisen i etasjen over, men blir møtt med en flodbølge av skittent vann.

Når ens mor velger å bli til vann fremfor å være mor.

Vi er nå ti år frem i tid, Ikuko er nå i tenåra, og er tilfeldigvis i nabolaget til boligkomplekset hun i en kort periode bodde i sammen med moren. Hun har ingen minner om hva som skjedde. Likevel er det noe som forteller henne at hun skal inn der, til tross for at hele bygningen er ubebodd og ser ut til å rase sammen når som helst. Hun finner veien til leiligheten de bodde i, og finner den strøken. Og der finner hun også moren, som ikke har eldet en dag. De slår av en prat, Ikuko prøver å overbevise moren om at hun skal få flytte inn der. Veldig hverdagslig prat, som om det ikke er noe som helst merkelig over at moren ikke har tatt kontakt på ti år. Ikuko føler at noe står bak henne, noe som studerer henne. Hun snur seg for å kikke bak ser, og når hun snur seg tilbake er moren borte. Det er da hun forstår at moren er borte, men at hun fremdeles ser over henne.

4/10

Oi, oi, oi. Dette var en kjedelig affære. En dramafilm med litt skrekkfilmelementer, med tydelige spor av japansk overtro. Den var mer frustrerende enn underholdende. Det var så frustrerende at moren oppførte seg på en slik måte at jeg følte at Ikuko hadde hatt det bedre av å bo med en fraværende far. Irritert over at moren valgte å dø sammen med et spøkelse, bare fordi spøkelse trodde at hun var hennes mor. Målløs over hvor platt endingen var, den ga jo ingen mening. Hvorfor i all verden var samtalen dem imellom så løs og ledig, lurte aldri Ikuko på hva som skjedde, hvorfor ville hun plutselig flytte inn der når hun såvidt kunne huske sin egen mor? Hva i all verden skjedde med fornuften?

Eneste som jeg sitter igjen med er at skuespilleren som spilte Ikuko som barn var formidabel. Hun spilte virkelig godt, jeg fikk nesten tårer i øynene når hun gråt. Hun spilte så ektefølt at det gjorde vondt.

St. John's Wort/Otogirisō (2001)

Hva er det med Japan og bruk av småjenter?

Trailer

Uff. Det er ikke ofte jeg begynner med uff.
Denne blir det vanskelig å skrive om, for den er veldig annerledes enn noe jeg har sett før.

Filmen er basert på en visuell novelle, som igjen var et spill på SNES (Super Nintendo), noe som gjør denne filmen litt utenfor det normale. La oss i hvert fall prøve.

Vi blir introdusert til Toko, Kohei og Shinichi. De diskuterer en filmsnutt/bildeseriesnutt som de nettopp har blitt ferdig med, som skal være med i spillet de lager. Spillet handler om en ung dame, Nami, som får et testament i posten som indikerer at hun arver en betydelig sum, og et digert hus.

Neste dag dukker illustratøren til spillet på jobben, hun heter også Nami. Her blir hun hyllet for sin fantastiske illustrasjonsjobb, før hun tusler ut på taket hvor Kohei befinner seg. Kohei er ekskjæresten til Nami, og det er derfor karakteren i spillet både heter Nami og ser ut som Nami.

Henger du fremdeles med?

Så er vi i en bil sammen med Nami og Kohei. Nami lurer veldig på hvorfor hun ble forlatt av familien som barn. Kohei prøver å trøste så godt han kan, med å si at moren døde da hun ble født og at faren da ikke var i stand til å oppfostre datteren alene. Godt jobba med trøstingen.
De kommer frem til huset som hun har arvet, Kohei går rundt med et håndholdt filmkamera gjennom hele filmen. Vaktmesteren møter dem og overleverer nøkkelen til huset, og rundt dem er haugevis av johannesurt (St. John's Wort). St. John's Wort er i tillegg det siste ordet tanten til Nami noen gang sa, og betydningen for planten er hevn.

Kohei og Nami, i en av de mange kunstneriske scenene.

Vel inne i huset så blir de møtt med groteske malerier. Portretter av mennesker med smeltet ansikt. De finner også et selvportrett av kunstneren, Kaizawa Soichi, som viser seg å være Namis far. Kameraet til Kohei sender direkte til resten av spillteamet som ikke er med, på den måten får de kartlagt hvordan huset er bygd sånn at de kan lage en 3D-modell som de kan bruke i spillet de lager.
Mens de turer avgårde inne i huset så opplever de rare lyder, og finner et bilde av eneggede tvillinger. Det viser seg å være Nami og hennes ukjente søster. Det begynner å regne og tordne. Nami tar seg en dusj. Hun blir angrepet i dusjen av en mann, potensielt vaktmesteren, Kohei kommer til unnsetning og jager bort angriperen. De blir naturligvis redde, og velger å flykte fra huset. Uværet raser, og fører til at et tre faller over bilen, og de har nå ingen måte å komme seg bort derfra på. De kontakter resten av spillteamet om at de skal skaffe hjelp. Mye kommunikasjon frem og tilbake der skjer.

Det er vanskelig å få med seg alt som skjer, hele filmen er et sammensurium av filmklipp sett fra overvåkingskamera, selve kameraet til Kohei, og en helt vanlig filmvinkling. Alle med ulike filmfiltre.

De finner et kontrollrom hvor det er mange skjermer som viser overvåkingskameraene direkte.
På en av skjermene ser de at vaktmesteren har hengt seg selv. Kohei får en telefon fra resten av spillteamet om at de har sensitiv informasjon om Namis far, så han sender henne opp på et soverom og lover at han skal holde et øye med henne via skjermen som viser direkteopptak derfra.
Nami er litt mutt og sur. Kohei får høre at faren til Nami kidnappet og torturerte barn og brukte dem i sine kunstverk. Nami får ikke sove og forlater rommet. Nami dukker opp bak Kohei mens han ser på all den groteske informasjonen han har fått. Han oppdager Nami og sier at det aldri var meningen at hun skulle se dette. Men det er ikke Nami, det er Naomi, hennes tvillingsøster som ingen visste om.

Og hun har en armbrøst og er ikke redd for å bruke den, det blir en intens jakt.

Kanskje ikke det mest ideelle våpenet å bruke.

Han snubler i trappen, blir skutt i beinet, snubler seg videre, og faller til slutt ned en etasje for rekkverket gir etter. Naomi kikker ned mot Kohei, og ser at han dør av skadene. I mellomtiden har Nami funnet et hemmelig rom med farens kunstverk. Hun ser så en skapning som ligner henne selv, og følger den videre. Nå står hun ansikt til ansikt med Naomi. Naomi er gal.
Hvis jeg ikke tar helt feil så var Naomi egentlig en gutt, men etter at faren mistet Nami så behandlet han sin sønn som jente, derfor heter han/hun Naomi. Er ikke for å tråkke på noen tær, men de snakker ikke videre om kjønn eller noe. Faren elsket kun Nami, for Nami kunne tegne, og det kunne ikke Naomi. Alle barna som faren kidnappet og torturerte til de døde var gutter. Naomi ble også ofte torturert og hengt opp til farens fornøyelse. Dessverre ble ikke faren ferdig med portrettet av Naomi, så Nami blir nødt til å fullføre kunstverket. Naomi stikker ut øynene sine med en kniv, og setter fyr på rommet og tvinger Nami til å male. Nami maler, og sånn slutter deler av filmen.

Vi er tilbake til datarommet hvor de fire lager spillet sitt, de er fornøyd med resultatet, men vil prøve å se hvordan spillet blir hvis de velger slutten som Nami skrev.

Filmen spoles tilbake, tilbake til det tidspunktet hvor Kohei blir skutt med armbrøst. Denne gangen overlever han, og ellers er den eneste forskjellen at Kohei får reddet Nami ut av flammene etter at maleriet er ferdig. Og at faren dukker opp fra et hull i bakken og griper tak i Namis føtter.

Utrolig kul slutt, sier gjengen til Nami.
Det var ikke jeg som plasserte min far der svarer Nami skrekkslagent.

Slutt.

6/10

Den gode karakteren er ene og alene for at den var skikkelig rar. Har aldri sett en film bli filmet på denne måten. Unikt å bruke spillelementer i filmen, og at de bryter veggen mellom spill og realitet.
Filmen ga absolutt ingen mening, men det gjør ikke så mye. De groteske maleriene som hang på veggene var fantastiske, men jeg ble nedstemt i at jeg ville ha en sånn på veggen her hjemme.

Da var filmene sett, og dobbeltfilmen kan med god samvittighet havne i eska med de andre filmene vi ikke har noen behov for å se igjen noen gang. Til å være japanske filmer var de ikke spesielt gode, men de var like rare som jeg hadde forventet, spesielt den siste. Første filmen overrasket ikke stort med sin hang til overtro, og det er jo på sett og vis litt forutsigbart søtt. Disse filmene kan dessverre ikke måle seg med de mer kjente skrekkfilmene (og gørrfilmene) fra Japan, men det var en frisk pust fra den stereotypiske amerikanske måten å lage filmer på.

Så er det bare å manne seg opp til å begynne på det litt større prosjektet jeg hadde planlagt.

Hei så lenge!