Spooktober, 21-26

Vi nærmer oss omsider slutten, tenker noen. Dessverre, tenker jeg.

For en luksus å bade i skrekkfilmer en hel måned.

21. oktober, 2019

Wounds (2019)

En Netflix-original film, klarer de å levere?

Med foreldre som kom på besøk, og et harem av skrekkfilmer uten norsk undertekst førte meg på søken etter en film på Netflix. Wounds lyste mot meg på forsiden, hadde ikke tid til å lete så mye lenger enn det. Filmen snurrer, og vi satt spente på at noe skulle skje.

Og vi ventet, og ventet. 

Filmen er som en sosialdokumentar om å være alkoholiker, bare veldig dårlig.

Ingenting skjer, ingenting gir mening. Karakterene er håpløse, dialogen er forferdelig.

Vi kjeder oss, alle sammen.

Plutselig skjer det noe som gir en liten antydning til spenning, og så slutter filmen.
Vi satt og lo, lenge siden vi har sett en så dårlig film av nyere dato, og så på Netflix da.

Kunne vært en middelmådig kortfilm på 1 minutt om de bare tok med siste scenen. De resterende 90 minuttene kunne de bare dritt i.

2/10

22. oktober, 2019

Pet Sematary (1989)

Tilbake til Stephen King.

Denne hadde jeg ikke sett på mange år, og kona hadde ikke sett den i det hele tatt, så jeg var skikkelig gira på denne filmkvelden.

Stephen Kings filmer er enten fantastisk gode, eller fantastisk dårlige. For eksempel så var ikke Sleepwalkers noe å rope hurra for, men er denne noe bra?

Ja.

Dette er så langt kanskje den beste han har å by på til nå, mye bedre enn IT.
Jeg har dessverre ikke sett Pet Sematary 2, eller nyversjonen av denne, men håper de ikke er skuffelser.

Filmen kombinerer tap av kjæledyr, tap av barn, levende døde (men ikke zombier i den klassiske forstand) og menneskelige følelser på en særdeles elegant måte. Mange følelser ble vekket under filmen, satt i et kort sekund med litt tårer i øyekroken. 

Slutten er også veldig bra, du blir sittende igjen og tenke på skjebnen til denne familien vi følger.

Absolutt en film det ikke blir kjedelig å se igjen flere ganger.

8/10

23. oktober, 2019

The Texas Chainsaw Massacre: The Beginning (2006)

Begynnelsen til Bubba! Eller Thomas, som er en helt annen, men likevel Leatherface.

Koselig liten hyllest til 70-tallet, denne filmen her. Leatherface og hans familie er ikke samme filmene som i originalene, men det gjør tydeligvis ikke så mye.

Eneste jeg erger meg kronisk over er at filmen er satt til å være på 70-tallet, jeg fikk aldri den følelsen. De nevner Vietnamkrigen, men jeg får det ikke til å stemme med hvordan alle karakterene i filmen ser ut, med sine overplukka øyenbryn og tettsittende (og utfordrende) klær som bærer preg på tidlig 2000-tallet, lettere Britney vs. Christina-stil.

Nei, erger meg også over at de alle kom mer eller mindre uskadet ut av en bilulykke, en ulykke som totalt sprengte en ku til blodtåke, men likevel har de bare småkutt? Til og med hun som ikke hadde på seg bilbelte og ble slengt ut i en fart som må ha vært rundt 100 km/t? Da kunne de like gjerne ha stoppet bilen på en mer realistisk måte. Eller med mer realistiske konsekvenser, filmen hadde trolig vært over på et blunk da.

Underholdende nok, med sitt morbide tema om kannibaler og slakting av intetanende turister.

Alt gørra skjer dessverre off-screen, det vil si at filmen leder opp til at noe grusomt skjer, men kameraet unngår alltid å få med seg selve handlingen. Vel, i de aller fleste tilfeller i hvert fall.
Der alt vises så er det fort gjort å la seg bli imponert over effektene.

Slutten, den er artig og falt veldig godt i smak, uten å dele for mye.

Klarer likevel ikke redde det faktum at jeg ikke er overbevist om at de visste hva de holdt på med tidsmessig.

5/10

24. oktober, 2019

St. Agatha (2018)

Slenderman, bare med nonner? Slendernun?

Vi blir dratt tilbake til 1950-tallet, hvor det å få barn utenfor et ekteskap byr på problemer, som et bestemt kloster påstår at de kan løse.

Ingenting der er som det skal være. Alle de gravide kvinnene oppfører seg merkelig, og abbedissen ser ut til å ha en stor makt over alle rundt henne. De er alle fanget, og nonnene er grådige.

En interessant miks av overnaturlig fenomener (hallusinasjoner) og brutal tortur (på en ektefølt måte, ikke som i filmer hvor blod og gørr spruter overalt).

Filmen trekkes ned av en stupid hovedkarakter som lager mer problemer enn hun klarer å løse, og er kanskje ikke den mest habile skuespilleren blant dem. Resten av gjengen gjør en solid jobb i forhold.

5/10

25. oktober, 2019

The Taking of Deborah Logan (2014)

Rødt betyr skummelt, det har jeg lært.

En eldre kvinne (Deborah Logan) har blitt diagnostisert med alzheimers sykdom, og har gått med på å la sin sykdomsferd bli dokumentert av et filmteam. Dette byr på mange utfordringer, hennes adferd endres drastisk, direkte farlige og uforklarlige situasjoner oppstår. Er det bare alzheimer?

Filmen begynner veldig lovende, til å være filmet med shaky cam (håndholdt filming som Blair Witch Project, for å virke realistisk, filmen innleder med å være basert på en sann historie; men det er tull.)

Føler med denne syke kvinnens datter, sykdomsløpet forverres på kort tid og det er frustrerende for alle, til og med for Deborah når hun får høre om det i de få periodene hun har klare øyeblikk.

Brått snur filmen og blir overnaturlig, her snakker vi Eksorsisten på høyt nivå, med innslag av tidligere nevnte Blair Witch Project. Det føles litt tafatt og oppbrukt, hadde vært så mye bedre om de hadde droppet alt det banale og holdt seg til temaet de begynte med.

Slutten er også helt latterlig, skulle ønske moderne skrekkfilmer sluttet med å ende på denne måten.

4/10




26. oktober, 2019



Rose Red (2002)

Tilbake til Stephen King.

Rose Red er originalt sett ikke en film, men en mini TV-serie på tre episoder, men kan vel regnes som en ganske lang film om alle tre episodene blir sett på rad. Når siste scene går av skjermen så har det gått sånn omtrent fire timer og et kvarter. Det kunne man kjenne.

De fleste har kanskje sett denne. Husker jeg så den som ung da den gikk på TV, og at jeg syns den var kjempeskummel. Ulempen med å se tilbake er å innse at det ikke er slik lenger.

På grunn av at den er ment for TV så har de strenge restriksjoner på innholdet, det bannes for eksempel ikke en eneste gang (med unntak av at ordet bullshit blir skrevet ned på et papir), de fleste dødsfall er lite grafiske og skjer off-screen (at du ikke ser selve handlingen, men kan tenke deg til hva som egentlig skjedde). Noe som i og for seg er helt greit.

Rose Red blir bare så utrolig lang, lange scener hvor de bare vil vise hvor lange korridorene er, eller hvordan utsiden av herregården ser ut. De kunne halvert filmen om de hadde tatt bort intetsigende scener. 

Plottet er enkelt, en professor vil bevise (og tjene penger på) et hjemsøkt hus ved hjelp av en håndfull mennesker som alle har ulike evner. Alt fra å kunne tankelese, være synsk eller skrive automatskrift (skrive tekst i transe, i overnaturlig betydning vil det si at ånder skriver gjennom deg).

Herregården har flust med overnaturlige fenomener, som for eksempel at det ikke går an å ha en plantegning over bygget, siden den konstant endrer seg selv. Alle menn som har vært offer for huset har dødd, mens alle kvinner forsvinner.

Ved hjelp av evnene dykker de stadig dypere inn i mysteriet rundt Rose Red, og det skjer ikke uten konsekvenser.

Den største forskjellen av å se den nå, kontra som ung, er ikke nødvendigvis at den føles tam i forhold, men at jeg ikke lenger misliker den ene karakteren, men faktisk er enig med ham. 

Noen ganger lurer jeg på hvorfor de logiske slutningene ikke blir tatt, et par liv kunne blitt reddet på den måten.

Jeg er ikke en som gir høyere karakter på grunn av nostalgi, så vær forberedt på å bli skuffet.

5/10