Spooktober, 14-20

Vi gir oss vel ikke halvveis i måneden? Selv om det føles ut som at vi nærmer oss desember allerede, med alle disse pallene med julebrus som står og frister i butikkene.

Ser ut til at vi har 6 dager i strekk med regnvær foran oss, da blir det mye sofatid på meg.

14. oktober, 2019

Insidious (2010)

Dette er ikke The Omen.

Insidious er en film vi allerede hadde sett, men må jo friske opp minnet før vi ser alle oppfølgerne.

Denne filmen har litt Poltergeist-følelse. Forventet at noen skulle rope "Carol Anne!" når som helst.

Alt i alt syns jeg det er en god film, som kanskje i år 2030 eller utover blir betegnet som en klassisker.
Ja, ikke sant? Helt vilt.

Den rødsvarte demonen i seg selv var ganske fryktinngytende. 

Bra filmet, gode skuespillerpresentasjoner, interessant historie (om enn mye brukt, fordelen er at de har gjort det på en god måte), og en fin balanse mellom subtil skrekk og skvettesekvenser.

7/10




15. oktober, 2019



Insidious: Chapter 2 (2013)

Coverbudsjettet ble lagt bort til fordel for andre effekter.

Det hele fortsetter hvor den første filmen slapp. Den begynner rett på, og skuldrene kan ikke senkes før de siste minuttene. Igjen en god presentasjon av alle de involverte, og de to spøkelsesjegerne som hjalp til i første film fungerer som et humoristisk avbrekk gjennom hele filmen. Uten at det er på noen måte ødeleggende. Flott å se to filmer som har såpass god flyt etter hverandre.

Fremfor en demon, som i forrige film, møter vi her på en kvinne i sort kjole som har en tilknytning til én av dem. Men er hun den eneste?

Avslutninga leder opp til at neste film innebærer den rødsvarte demonen fra første film, men....

7/10

16. oktober, 2019

Insidious: Chapter 3 (2015)

Hvem er du? Gå bort.

Nei, nå kom den, den filmen i en rekke hvor du sitter og lurer på hva i alle dager det er som skjer, spesielt hvis du har sett de andre rett før.

Den fortsatt ikke der film nummer to slapp, den er satt til å være før både Insidious og Insidious: Chapter 2. Skjønner at det kan være interessant å lære mer om mediumet og hvordan hun havnet på lag sammen med to nerdete typene som passer inn i Ghostbusters, men helt ærlig.. Måtte de?

Damen i sort tar turen innom, en tydeligvis helt ubetydelig tingest med gassmaske, og så den velkjente rødsvarte demonen. Historien var overalt uten å være noen steder. 

Eneste positive med filmen er mediumet Elise Rainier, hun gjør en så god jobb hun kan med måte manuskriptet hun har fått og de udugelige medskuespillerne hun endte opp med.

Følte virkelig ingenting for denne nye familien vi ble tvunget til å følge.

4/10





17. oktober, 2019



Insidious: The Last Key (2018)

Når begynte filmer med rotete cover full av ord? Jeg foretrekker estetikken med kun stemningsmotiv.

Igjen sitter jeg og lurer på hvorfor de hinter i forgjengerne om helt andre ting enn det oppfølgerne omhandler. Og hvorfor karakteren som døde i første film er hovedkarakteren i tre av de fire filmene.
Hvorfor alle filmene er satt før de første. Jeg vet jeg klager mye, men ettersom jeg virkelig likte de to første i filmserien så er dette bare skuffende. Føles litt som Conjuring, hvor jeg setter stor pris på hovedserien, men alle disse sidesporene som The Nun og Annabelle er håpløse (med unntak av siste Annabelle på grunn av de falske forhåpningene om skvettesekvenser).

Elise Rainier føles oppbrukt, de to "sidekick to psychic"-spøkelsesjegerne begynner å irritere meg med sin humor. Første "offeret" som selv velger å bosette seg i et hjemsøkt hus, vel vitende om mytene, fremstår for meg som en tulling som fikk som fortjent. Bortsett fra hans ofre da, de er jo helt uskyldige oppi det hele. I et øyeblikk blander de inn action i en ellers ren skrekksjanger. 

Filmen tar for seg barndommen til Elise, hva som skjedde med det hjemsøkte barndomshjemmet hennes, og denne nøkkeldemonen som har knyttet seg til hjemmet etter å ha blitt sluppet løs for mange år siden.

Demonen i seg selv hadde spennende design, nå har jeg i hvert fall sagt noe positivt.

Mange spørsmål;

Hvordan kan huset være hjemsøkt av samme demon, når de tidligere har sagt at de klamrer seg fast til mennesker og ikke gjenstander?

Det er et stort hopp fra 1953 til 2010, hvordan kan huset og gjenstandene se like fine ut, med unntak av litt spindelsvev og vannlekkasjer, når et sykehus i film nummer tre så helt destruert ut etter kun tredve år uten menneskelig nærvær? 

Hvorfor i all verden var Elise dum nok til å åpne opp en dør fra den andre siden uten å lukke den, når hun så at det var veien til den virkelige verden og et uskyldig barn (fra første film) var der? Trodde hun hadde mange års erfaring innen dette feltet.

4/10




18. oktober, 2019

Day of the Dead (1985)

Kjekke Bub, om enn noe photoshoppet, pryder forsiden denne gangen.

Den siste filmen i den originale trilogien of the dead, fra George A. Romero.

Filmen er satt til å være litt lenger uti en zombieapokalypse, der hvor forskere futilt prøver å finne svar, militæret nesten ikke har noen soldater igjen, og verden har en generell mangel på overlevende.

Den er dystopisk, kvinnehatende, brutal og realistisk (så godt en zombieapokalypse kan være realistisk). I en bunkers er det kun én kvinnelig forsker igjen, og det kan trygt sies at hun får gjennomgå av den mannsjåvinistiske militærstyrken som har blitt satt til å sitte barnevakt.

En annen forsker prøver å finne en måte å temme zombiene på fremfor å finne en kur.

Sånn er opprinnelsen til en av mine favorittzombier, Bub. Han er den gale forskerens store gjennombrudd, som viser menneskelige tegn og som klarer å undertrykke behovet for å rive mennesker i stykker/spise dem.

Føler likevel ikke at den har eldet like godt som Dawn of the Dead, men det gjør den likevel ikke til en dårlig film. Stort pluss til at alle de blodige scenene ser veldig realistisk ut, til tross for at CGI og andre hjelpemidler ikke var en ting.

7/10

19. oktober, 2019

House of 1000 Corpses (2003)

Rob Zombie leverer på ingen måte en zombiefilm.

Det er vanskelig å forklare Rob Zombie-filmer, for han er overalt kunstnerisk sett. Dette er de originale artsy-fartsy skrekkfilmene, med omvendt fargefilter, røde scener, langsomt tempo og blinkende lys. 

Her blir vi kjent med en gale og sadistiske familien, hvis etternavn på noen av dem er Firefly (ildflue), men jeg mistenker at det er dekknavn. Den samme familien møter vi på i filmene Devil's Reject (2005) og 3 from Hell (2019), og har fått en kultstatus i skrekkfilmmiljøet.

Det siktes på å ligne filmer fra 70-tallet, som blant annet Texas Chain Saw Massacre, og det fungerer bra, men det tar tid å verdsette galskapen til Rob Zombie.

Liker veldig godt at de har gjort det umulig å like de uskyldige i filmen, er nesten sånn at jeg føler de fortjener alt som skjer, men bare nesten. Latteren til Baby (Sheri Moon Zombie), kunne de kanskje tonet ned litt, men blodet, gørret og galskapen generelt er passende.

På et tidspunkt blir jeg litt forvirret over de overnaturlige elementene, som Dr. Satan, og sumpfolk, men jeg slår meg til ro med at det tross alt er All Hallow's Eve (Allehelgensaften), og noen tror jo at enkelte ting kommer tilbake for denne dagen i året. 

Første filmen hvor Sid Haig portretterer Captain Spaulding, en anerkjent karakter videre i serien, og det føles litt trist at en æra er borte nå som Sid Haig gikk bort 21. september, 2019.

6/10 

20. oktober, 2019

Excision (2012)

Får litt Elizabeth Bathory-vibber her.

Denne filmen hadde på ingen måte sneket seg inn på radaren min før nå, og jeg visste heller ikke hva jeg gikk til. I hvert fall ikke mer enn at den skulle være annerledes og blodig.

Pauline er en forstyrret tenåring, det er absolutt noe galt med henne. Hennes væremåte gjør henne til familiens skam, og det skaper familiestrid. På skolen er hun utstøtt, hun sprer avsky med sin oppførsel. Hun er også veldig besatt av å miste jomfrudommen, samt hennes seksuelle drømmer om blod og nekrofili. Hennes største mål i livet er å bli kirurg for å kunne fikse sin lillesøster som har cystisk fibrose.

Den føles ikke som en vanlig skrekkfilm, den finnes egentlig ikke skummel i det hele tatt. Bare rar og utrolig ubehagelig å være vitne til, satt og var pinlig berørt gjennom store deler av filmen, før den til slutt ender med et brak av andre følelser. Skulle gjerne ha sett litt mer innhold på slutten.

6/10