Nå vil jeg innrømme at jeg ser mange filmer i løpet av en dag, gjerne to-tre på morgenkvisten med kaffekoppen i hånden, for jeg står tydeligvis opp et sted mellom 4 og 8. Ja, på morgenen! Hvem skulle tro?
Så hvorfor skriver jeg ikke mer? Vel, det har ikke vært så mye å skrive om. Dårlige julefilmer, overklissete julefilmer, skrekkfilmskuffelser, men selvfølgelig med unntak!
Skal skrive kort om fire filmer som jeg har sett i nyere tid, dybde og dypdykk kommer med tiden, har jo tross alt fått en stor, fancy TV i hus etter Black Friday-salget!
Oppturene:
The Little Prince (2015)
 |
| Endelig en barnevennlig film på bloggen! |
Jeg har to favorittbøker, den ene er Måken Jonathan, av Richard Bach, og den andre er Den Lille Prinsen, av Antoine de Saint-Exupéry. Så når jeg ramlet over filmmatiseringen av Den Lille Prinsen så måtte jeg bare ha den. Begynner å bli noen år siden den havnet i filmhylla, men jeg så den ikke før først nå. Skam på skambeinet.
Det som skiller filmen fra boka er at vi har to historier i én historie, vi følger en liten jente (som ikke har noe navn) som ikke passer inn i verdenen hun er en del av. Alle er voksne, barna er ikke barn - men fremtidige prosjekter og businessfolk. Hennes mor har laget en plan for hvordan dagen skal se ut - time for time - nærmest resten av livet.
Men den eksentriske gamle mannen i nabohuset er alt annet enn lik de andre voksne i samfunnet, og han lærer henne hvordan man er et barn gjennom å dele sin opplevelse med den lille prinsen.
Filmen handler om så mye vakkert, og så mye trist. Om vennskap, lengsel, håndtering av dødsfall.
Jeg gråt et par ganger i løpet av filmen. Trenger ikke utdype mer enn det.
9/10
Wonder (2017)
 |
| Nå blir nok mamma glad, en film som Julia Roberts spiller i! |
Denne filmen var egentlig satt på til å være i bakgrunnen når jeg skulle holde på med noe kjedelig.
Det viste seg at jeg endte opp med å utsette det kjedelige, og bare stirre besatt på tv-skjermen.
Delte filmopplevelsen med svigermor, og jeg er glad jeg ikke så den helt alene. Det tror jeg hun også er.
Filmen er basert på en bok, men den har jeg ikke lest. Jeg begynner å innse at filmer basert på bestselgerbøker ikke er så verst i verden, to oppturer nå har jo vært det.
Dette er en dramakomedie som ikke bare varmer hjertet, men som også river det litt fra hverandre på samme tid, er som om hele denne filmen har emosjonell personlighetsforstyrrelse. Akkurat midt i blinken for meg med andre ord.
August "Auggie" har Treacher Collins-syndrom, et sjeldent syndrom som går utover ansiktet. Det er deformert på grunn av det, og har derfor i løpet av sine 10 år kun fått hjemmeskoleundervisning av sin mor. Nå er det på tide å gå i offentlig skole sånn at han kan bli en del av det normale samfunnet.
Å ikke se ut som alle andre barn byr på et kjempestort og sårt problem; de andre barna vil ikke ha noe med ham å gjøre. De tror de får pest av å bli tatt på av ham, og han overhører at de ville tatt selvmord om de hadde sett ut som han gjør. Daglige utfordringer og vonde følelser, storesøster blir totalt oversett for Auggie trenger mer i dagliglivet, så det er flere temaer i det store og hele. Men det er også en varm historie om vennskap som kan oppstå opp i alt.
Og det hele gjør vondt, og godt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg gråter gjennom denne nesten to timer lange filmen. Og jeg var ikke alene om å gråte, svigermor tørket bort et par tårer på slutten selv.
8/10
Nedturene:
The Prodigy (2019)
 |
| Livet ble ikke som Piper Chapman hadde tenkt etter Orange is the New Black. |
Dette var en av reservefilmene vi kunne endt opp med i oktober, om ikke de andre filmene var å få tak i, og en del av meg er glad for at den ikke ble inkludert, til tross for at hele spooktober var spekket full av skuffelser. Denne er dog en skuffelse i seg selv, lik filmen Ma.
En seriemorder dør, og i samme øyeblikk blir en velskapt gutt født et annet sted.
Denne gutten vokser opp og er meget intelligent for alderen, men han har også en veldig mørk side ved seg. Folk blir skadet rundt ham.
Foreldrene tar han med til en psykolog, og etter et par timer så setter de en tullete diagnose på gutten.
Han har et reinskarnasjonproblem, sjelen til massemorderen Edward Scarka har nemlig tatt bolig i ham fra fødselen av, og nå slåss de to sjelene om å beholde plassen i kroppen.
Liker at de aldri stiller spørsmål om denne diagnosen, at dette skal falle seg helt naturlig og ingen blir sjokkert eller skaper furore. Hører de ikke hvor vanvittig det høres ut?
Resten av filmen forløper seg på de ulike situasjonene som oppstår rundt gutten, og deres ferd på å fordrive det onde og få tilbake sønnen de egentlig skulle ha hatt.
På slutten var det bare å legge hodet i hendene, og være glad for at filmen i det minste så bra ut.
4/10
Pet Sematary (2019)
 |
| Nyinnspillingen av en klassiker høres bra ut på papiret. |
Vi så originalen i løpet av spooktober, og det var en av de beste filmopplevelsene den måneden. Den filmen fikk hele 8 av 10, så vi hadde greie forventninger til årets versjon av klassikeren.
Vi gapte over for mye forventning.
Til tross for at det fantes likheter med 1989-versjonen (Wow, har ikke tenkt på at det faktisk er 30 år etter!) så er den totalt forskjellig. Samme handling, men det skjer med andre. Kanskje vi ikke lenger er OK med at et lite barn er morder? Eller er det ikke like fengende at noen som mangler ordforråd skal gå rundt og drepe?
Katten er helskjønn, og det gjør like vondt denne gangen å se den gå bort i begynnelsen, men det er godt å puste ut ved tanken på at den kommer fort tilbake, om enn noe annerledes.
Resten av gjengen? Ikke veldig overbevisende, og de klarer heller ikke å få oss til å bry oss noe nevneverdig om noen av dem. Hvordan skal man bli engasjert da?
Settingen er den samme, folka er de samme, men jeg setter et spørsmål rundt denne lille paraden av fremmede folk som går rundt på dyrekirkegården i begynnelsen av filmen, for de dukker aldri opp igjen. Hva var poenget?
Filmen er også noe mørkere enn originalen, men ikke på en positiv måte. Slutten virker så dum, hele filmen er ordentlig lam. Håper at ikke alle nyversjonene av gamle skrekkfilmer blir av samme kaliber.
Filmen hopper opp en karakter fordi katten i det minste er søt. For så seriøs er jeg. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av å være ordentlig skuffet.
5/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar