Spooktober 2020 #3

Det er litt surrealistisk å tenke at det allerede er oktober, nesten november.
Hvert år sier jeg "I år skal jeg starte på julegavene tidlig!", men dette året har bare gått meg hus forbi.
Jeg er ikke lenger tidlig ute.

Hvert år sier jeg "I år skal jeg lage den beste Spooktober-lista!", og jeg prøver, men det virker som om jeg allerede har sett de beste filmene og at jeg nå roter oppi bøtta med drittfilmer. Noen unntak er det jo.

Heldigvis har jeg noen dager til på meg!

17. oktober

The Oak Room (2020)

Håndsagen får meg umiddelbart til å tenke på Saw-filmene.

Det er lørdag, og jeg har allerede tilbrakt hele dagen på å få med meg filmer fra Ramaskrik, så langt i dag har jeg vært fornøyd med utvalget. Den første filmen de viste i formiddag, Yummy, ble en storfavoritt for meg, med sin absurde zombiehumor, men det ble litt for tidlig til å være dagens film.

Denne filmen passet klokka bedre, sent på kvelden når mørket har slått inn.
Vi var veldig klare til å bli trollbundet, selv om vi ikke visste null og niks om filmen.

Filmen starter i en pub. En mann som forlot hjemstedet for flere år siden kommer tilbake til den lokale puben i hjembyen. Og han skravler med bartenderen, forteller en historie om en mann som gikk inn på en pub.

Det høres ut som en sånn vits man kan lese i Se & Hør; Har du hørt om mannen som gikk inn på en bar for å snakke om en mann som gikk inn på en bar? Det er ikke bare-bare.

Eller noe sånn.

Bartenderen er ikke fornøyd med fortellingen, så mannen må fortelle litt mer.

Om en mann som gikk inn på en bar før den andre fyren gikk inn på en bar.

Det er alt, bare masse snakk om en utrolig kjedelig fortelling.

Vi ser ut til å være minoriteten ved å mislike filmen, folk påstår at den er så dyp og bruker en helt fantastisk fortellerteknikk. Jeg orker bare ikke å kaste bort tiden på å gjøre filmen mer spennende i hodet mitt, jeg vil at det skal underholde meg på skjermen. Så enkelt er jeg. Jeg sitter verken i et klasserom for å analysere litteratur, eller i et skolekjøkken for å lage gourmet utav søppelingredienser. 

Takk, men nei takk.

2/10

18. oktober

The Columnist (2020)

Vær litt forsiktig når du skal stusse hekken!

I dag er det siste dagen med Ramaskrik, og den siste dagen hvor filmene allerede er valgt ut for oss.
Alle de tre filmene jeg så tidligere var alle utrolig bra, så jeg hadde høy forventing til å avslutte det hele med et brak. Alt lå i kortene, men jeg har blitt skuffet før.

The Columnist er en nederlandsk film, og omhandler en skribent som heter Femke. Hun skriver for en kjent avis, og er en veldig profilert dame. Dessverre er det ikke alle som liker henne, verken som en person eller som en meningsytrer. På Twitter (mikrobloggtjeneste hvor du kan skrive korte meldinger) er hun et hett tema, men da bare i negativ forstand. 

Femke leser stadig vekk om seg selv, og alle de hatske meldingene gjør noe med henne. Noe som er helt forståelig, for hun blir blant annet uthengt som pedofil uten at det er noe snev av sannhet i det, eller at hun generelt er en forkastelig hore som ikke burde eksistere. Mer eller mindre.

Selv naboen hennes skriver dritt på internett, at han syns Femke er nærmest tilbakestående, men at hun i det minste har en sexy kropp.

Da klikker det for Femke, hun ender opp med å drepe naboen ved å dytte ham ned fra et tak, for å så kutte av langfinger som en symbolsk handling og trofé.

Sånn starter hennes jakt på alle som skriver nedsettende kommentarer om henne som person.

Ironisk nok er hun en forkjemper for ytringsfriheten, men det går tydeligvis en grense.

Filmen er helt strålende, den er langt ifra skummel, men det skal ikke stå på absurditeten, kreativiteten og brutaliteten. Hat, mobbing, sosiale medier og ytringsfrihet er et hett tema, og kommer til å være det en god stund, så denne filmen er en aldeles attraktiv og interessant film å se.

En fantastisk slutt på filmfestivalen Ramaskrik!

8/10

Ulempen med alle de nye filmene er at det ikke er en eneste gif å spore.

Slenger da heller ved et estetisk lekkert bilde fra filmen.

19. oktober

Grave Encounters 2 (2012)

Å nei, Snapchat-filteret er på avveie.

Første Grave Encounters ble til en vellykket filmaften, så oppfølgeren fikk selvfølgelig plass i årets Spooktober. Det er vel alltid oppskriften på suksess. Eller?

Jeg kommer ikke til å legge skjul på hva jeg føler eller tenker om filmen.

Velkommen til universitetet, her har vi en gjeng med privilegerte drittunger som gjør akkurat det de har lyst til - akkurat når de har lyst til det. Vi får et innsyn i hvordan de fester, i alle substanser de inntar, og hvor mange kjønnsorganer de kan klaske i ansiktet på den bevisstløse personen i sofaen. #metoo?

De har sett Grave Encounters utallige ganger, men kun én av dem tror at filmen er sann, de andre syns filmen er patetisk dårlig laget. De velger å dra til mentalsykehuset den ble spilt inn i, for å avgjøre hvorvidt det er ekte eller oppdiktet.

Når de endelig kommer inn i bygningen, etter å ha fysisk angrepet en sikkerhetsvakt, setter de opp kameraene på samme måte som de i den første filmen gjorde. 

Personlighetene til alle i filmen begynner å gå meg på nervene, jeg håper de alle dør veldig snart i filmen.

Tar ikke lang tid før overnaturlige dataanimerte monstre dukker opp og fjerner halve venneflokken.
Litt latterlig at de gjorde narr av hvordan spesialeffekten så ut i første filmen, når det ser verre ut i denne? 

Jeg lurer veldig på hvorfor de som har sett filmen utallige ganger, i følge dem selv, blir overrasket over hva som skjer? Ting som ble nøye forklart og vist i første film er som nyoppdaget informasjon til disse fjottene.

La oss bare hoppe glatt over resten av filmen.

3/10

20. oktober

Thir13en Ghosts (2001)

Det er litt sånn jeg føler at huden min blir om vinteren.

Denne filmen er en nyversjon av filmen 13 Ghosts som kom ut i 1960.

Hadde ingen idé om hva filmen gikk ut på, annet enn spøkelser. Dette er for dårlig, og må gjøres noe med. Som å se på filmen, la oss starte der.

Spøkelsesjegeren Cyrus og teamet hans er på spøkelsesjakt i et bilopphuggeri, det blir deres siste spøkelsesjakt ettersom de alle blir drept, bortsett fra assistenten til Cyrus, den klarsynte Dennis.

Så møter vi på hovedkarakterene, Arthur og hans to barn, og den eksentriske barnevakten Maggie som ikke duger til noen ting. Arthur mistet kona for et halvt år siden i husbrann, og de har vært på flyttefot siden, men økonomien strekker aldri til. Han får vite om Cyrus sitt dødsfall, og at han er den eneste arving. Han arver herskapshuset, og det er et aldri så lite funkishus. 

Får vel forklare hva jeg legger i funkishus. Det er stort. Det er egentlig et stort glasshus, for alt er bare flere glassvinduer, med setninger på latin pyntelig skrevet på dem. Vi må for all del ikke glemme fengselscellene for spøkelser som ligger gjemt i underetasjen.

Alt er for godt til å være sant, for ved et uhell blir alle fengselscellene åpnet, og spøkelsene får fritt spillerom. Hele huset blir nedstengt. Barna til Arthur er fanget sammen med dem, og han må ved hjelp av den klarsynte Dennis og den elendige barnevakten Maggie, få dem trygt tilbake.

Thir13en Ghosts har kanskje ikke eldet bra, men alle disse spøkelsene som vi blir introdusert for er unike og interessante. Har veldig ofte lest at folk ønsker seg en Netflix-serie basert på 13 Ghosts/Thir13en Ghosts , med fokus på spøkelsene, og jeg stiller meg bak det populære ønsket. 

Til tider vil jeg bare skyve bort de levende og heller se mer av spøkelsene.

Jeg fant nylig ut at et selskap som lager kortfilmer har fått tak i lisensen til filmen, og skulle egentlig filmet en timinutters-klipp i begynnelsen av dette året. Usikker på om det ble noe av pga. pandemien, men det ligger i kortene. De skal så se om det blir godt mottatt, og om det gjør så blir det mer enn kun én kortfilm. Det gledes.

 6/10

21. oktober

Lake Mungo (2008)

I ettertid føler jeg meg lurt av et pent cover. Igjen.

Mockumentary (falsk dokumentarstil) er en undergruppe i found footage-sjangeren (var det funnet film jeg kalte det? Hvis ikke så gjør jeg det nå!). Kona snur seg mot meg og spør "Har dette blitt en Found Footage-måned eller?", og man kan virkelig lure. Har vært veldig mye funnet film og liksomekte-filmer i det siste. 

Jeg må dobbeltsjekke at jeg faktisk har satt på riktig film, og ikke noe fra TV-kanalen ID (Investigation Discovery).

 Nei, det viser seg å være riktig film.

Familien Palmer har alle fått filmet sine intervju, de snakker om dødsfallet til datteren i huset, Alice Palmer. Broren, moren og faren har alle forskjellige tanker om omstendighetene før, under og etter dødsfallet. 

Etter at Alice ble funnet druknet i innsjøen Mungo har familien følt et nærvær i huset som de ikke kan forklare. De setter opp filmkameraer og tar bilder, og det dukker alltid opp noe som er uskarpt, som de begynner å anta er Alice. Plutselig får de for seg at hun ikke er død likevel, men det blir dobbeltbekreftet. Sønnen i huset innrømmer så at han har forfalsket Alice inn i opptak og bilder.

Det er likevel noe som ikke stemmer. Så da er det bare å nistirre på disse uklare opptakene og bildene flere ganger.

Jeg elsket bøkene Hvor er Willy? som liten, men jeg higer ikke etter å studere piksler eller å late som om jeg klarer å forestille meg at den lille uklare prikken er et ansikt hvis man bare forstørrer bildet tjue ganger. Er også deler av filmen som overhodet ikke gir mening, som for eksempel et klipp av Alice som har sex med naboene, det førte ikke til noe og var bare der som et meningsløst fyllstoff.

Bare en bleik og humpende mannerumpe akkompagnert med falske stønn. 

Jeg stønner også. Av kjedsomhet.

3/10

Nå er det bare ti dager igjen av Spooktober, kan ikke si at jeg gleder meg til at skrekkfilmeventyret er slutt for denne gang, men samtidig så nærmer det seg tiden for romantiske julefilmer som så ofte er latterlig dårlige, og jeg er svak for dem også.

Spooktober 2020 #2

Vi er fremdeles i starten av Spooktober. 

Mørket kommer litt tidligere for hver dag som går, og filmene får den riktige stemningen frem når regnet slår mot glassvinduet rett ved siden av oss.

Kattene kryper nærmere enn vanlig.

Nå koser vi oss.

5. oktober

Braid (2018)

Ikke særlig avskrekkende ved første øyekast.

2018 var året hvor kunstneriske og atmosfæriske kvasiintellektuelle skrekkfilmer meldte sitt inntog.

Jeg visste allerede fra første sekund at denne filmen ville bringe hodebry for meg på bloggen.

Psykedelisk rus, neon-pastell fargespill, psykisk ustabilitet.

Tre venninner, men ikke. 
To av dem bruker den tredje venninnen for å skaffe penger til narkotika.
Den tredje venninnen er psykisk syk og får de to andre til å være med på barnlig rollespill.

Slik blir de fanget i fantasien frivillig, men ikke.

Hva er riktig, hva er galt? 

Jeg vet ikke. Det gjør ikke internett heller.

Uavhengig om jeg fikk med meg halvparten eller ei, jeg endte likevel opp med å like filmen.
Den var pen, men ikke skummel. Totalt skrudd var den, noe som er filmens redning.

Det er ubehagelig å være fanget i noen andres hjerne.

6/10

6. oktober

Host (2020)

Bare husk å holde for munnen først.

Planen var egentlig å vente litt med denne filmen, har nemlig kjøpt billetter til årets Ramaskrik som i år foregår digitalt. Dette er en av hovedattraksjonene, men det blir deilig å frigjøre seg fra én film under festivalen. Etter planen så har jeg i gjennomsnitt fire filmer per dag den helgen som jeg håper jeg får sett. Kanskje jeg lager et lite innlegg om dem hvis jeg klarer å få det til. Spooktober i seg selv er ganske hektisk på det kreative plan. 

Tilbake til filmen.

Host er en film fra 2020, som bærer preg av å være fra 2020. Covid-19 har som kjent satt en stopper for det aller meste i verden, så det skulle bare mangle at noen laget en skrekkfilm rundt dette.

Nei, ikke om viruset i seg selv, men ved bruk av Zoom. Zoom er et program for videotelefoni, akkurat som Skype. Programmet har vært et nødvendig virkemiddel for å få hverdagen til å gå; holde kontakt med venner og familie, eller være digitalt tilstede på viktige møter eller til og med skoletimer.

I denne filmen er en gruppe venner i et videomøte med et medium, for de skal ha en virtuell seanse.

Hva kan gå galt? Alt.

Gruppas spøkefugl som ikke vet hvordan briller skal sitte på neseryggen ødelegger for alle, og deres liv står nå på spill.

Filmen låner inspirasjon fra både The Blair Witch Project, Paranormal Activity og ikke minst Unfriended, bare gjort bedre.

Og filmen er ikke engang én time lang. 

Jeg syns filmen er genial, til overnaturlige liksomekte-filmer å være. Skvettescenene er effektive, veldig god flyt i filmen generelt. En film jeg tror, og håper, vil ende opp med å bli kultfilm i fremtiden om hvordan man kunne bruke noe negativt (covid-19) til å lage en effektiv skrekkfilm uten å støte noen.

Skulle bare ønske karakterene var litt mer interessante enn de var. Det ville dog vært umulig på den korte spilletiden.

7/10

7. oktober

One Missed Call (2003)

Mye skummelt som skjer her, men pannelugg tar alltid kaka.

Jeg hadde tidligere sett One Missed Call 3, så det var greit å bli introdusert til filmen som startet det hele. Og ikke den amerikanske kopien som kom lenge etter, men det er ikke akkurat The Land of Orginality. Japan er ofte det, med de mest obskure temaene.

Så hvorfor ikke mobiltelefoner rundt den tid det ble allemannseie?

For det er slik det begynner, én person får et ubesvart anrop, og når vedkommende lytter til beskjeden på telefonsvareren så hører de seg selv - i fremtiden - i det øyeblikket de dør.

Hahaha, tenker alle i filmen, noen tuller med oss.

Det blir ikke tatt seriøst før i hvert fall to har mistet livet etter å ha mottatt tapte anrop.

Som seg hør og bør blir det et kappløp mot tiden; én person blir satt på direktesendt reality-tv for å bli filmet i dødsøyeblikket, en annen prøver å komme til bunns i alt dette her.

Jeg vet ikke helt om det er den utrolig dårlige oversettelsen av filmen, men jeg forstår sånn omtrentlig  nesten halvparten av det som skjer når vi blir dratt på en rundreise som involverer alt fra barnemishandling til godterikuler. 

Og når du tror det ender, så gjør det vel teknisk sett ikke det for filmen har en rar og tafatt slutt.

Altså.. Jeg tilhører ikke filmens målgruppe, jeg er ikke av den typen som klarer å henge med i en film hvor det tar halvannen time før noe synlig skjer. Det holder ikke for meg at noen faller ned en heissjakt eller hopper ned fra en bro, for meg fikser ikke litt skvettescener på slutten mitt inntrykk av filmen som en helhet. Jeg kjeder meg litt, men jeg ser at det kunne vært en grei filmserie for de som liker sakte skrekk, som The Grudge, The Ring og lignende. I mitt tilfelle tror jeg at jeg foretrekker dem fremfor dette.

5/10

8. oktober

Under the Shadow (2016)

Hjelp, de blir angrepet av multiplikasjon!

Dette er en ganske unik film. Tror det må være en av de første filmene, i hvert fall skrekkfilmene, som har blitt satt til å være i Midtøsten, nærmeste bestemt Iran. 

I filmen er året 1980, landet er i krig mot Irak, bombene regner ned over Teheran.

Shideh blir kastet ut av medisinstudiet fordi hun var aktivt med i en motstandsgruppe mot regimet.

Hun blir nå nødt til å være husmor mens mannen som er doktor blir sendt ut til å hjelpe sårede.

Bygningen som Shideh og datteren Dorsa bor i får en udetonert bombe inn gjennom taket, de blir likevel værende. For datteren har mistet sin tøydukke. 

For tidligere hadde en stum gutt hvisket Dorsa i øret at en Djinn (demon) vil ta henne om hun noen gang mister tøydukka som er der for beskyttelse.

Shideh tror ikke på dette, og er mektig frustrert og redd når hun må lete igjennom alt de eier og har i bygningen som kan kollapse når som helst. Ikke redd for noen demoner, nei. Redd for krigen som herjer.

Det er en utrolig fin flyt som foregår i dette skiftet her; Skrekken som kommer av krig og dens elendighet - som etter hvert blir en kamp for å overleve mot demonisk aktivitet. 

Skuespillet er fantastisk, den lille jenta som spiller Dorsa skinner virkelig gjennom hele filmen.
Det er heller ikke et eneste kjedelig sekund siden det alltid er uroligheter på en eller annen måte.

Effektive skrekkelementer og endelig en slutt som ikke ødelegger inntrykket av filmen som en helhet.

8/10

9. oktober

 Suspiria (1977)

Her kommer årets første gamle klassiker

Suspiria. Alt jeg visste fra før av er navnet på skaperen, Dario Argento. Og at det er en klassiker som alle elsker.

Og jeg likte den ikke.

Det gjør nesten litt vondt å innrømme, men den var ikke veldig bra. Det føles blasfemisk å skrive om filmen, så jeg vil gjøre det kort.

En amerikansk ballettstudent kommer inn på en prestisjeskole i Tyskland, og alle som jobber der er litt utenfor normalen. Studenter forsvinner, for å så blir funnet knivdrept senere.

Mystifistisk.

Satanisme.

Jeg blir gal i hodet. Den samme dårlige sangen går kronisk i bakgrunnen, hele tiden. Hele. Tiden.

Hele.

Tiden.

Jeg tror at hylekoret og trommene opptar halvparten av filmen, det overdøver nesten all dialog så det er vanskelig å henge med. Jeg begynner å nynne apatisk til musikken, men blir satt på plass av kona som sitter ved min side og hater livet akkurat nå. For hun hater virkelig filmen.

Det er de lengste 99 minuttene på lenge.

Stopp.

Jeg orker ikke.

Fine farger da. Blir ikke totalslakt for filmen er veldig rød, rosa og lilla.

3/10

10. oktober

Wrong Turn 2: Dead End (2007)

Ikke la coveret lure deg.

Filmen legger ikke skjul på hva slags type film det er fra starten av. Begynner med et brak med andre ord. Tar ikke mange minuttene før den første personen man ser i filmen blir kappet i to - fra hodet og nedover. 

Nå er jeg et simpelt menneske; ser jeg blod og gørr så er jeg med.

Filmen er om en gjeng realitydeltakere som skal bli forlatt i en skog, og der må de overleve mot iscenesatte scenarioer, og det vanker en heftig pengepremie til den som står igjen til slutt.

Deltakerne blir delt opp i par, og rusler hver sin retning mens skjulte kameraer filmer hvert skritt de tar.

Går ikke lang tid før skogens gale kannibaler begynner drapsgildet sitt, helt uten manus.

Flerparten av deltakerne storkoser seg med grillmat de tilfeldigvis fant i skogen, hun smakte nok godt.

I motsetning til den første filmen, som kun hadde tre grufulle kannibaler, så har denne filmen en hel storfamilie. Nytt tilskudd blir det også, for vi blir vitne til innavlet fødsel fra helvete.

Det er blod, det er gørr. Det er dynamitt, piler og øks. Det er alt som ligger til rette for en perfekt hjerneløs guggekveld.

Jeg storkoser meg.

8/10

11. oktober

The House of the Devil (2009)

Estetisk pent skrekkfilmcover.

Her snakker vi tilbakeblikk til 80-tallet! Filmen skal være satt til å være fra det rare tiåret, og det har de klart å få tydelig frem med kamerabruk og gammelt filter. Musikken og klesstilen likeså. 

Filmen omhandler den unge studenten Samantha, hun har nylig funnet seg en flott leilighet, men hun er helt blakk. Drømmen ser ut til å glippe mellom fingrene hennes, frem til hun finner en lapp hvor noen søker etter en barnevakt.

Hun ser sitt snitt, og får sin beste venninne til å kjøre henne til huset som tilfeldigvis er langt inn i gokk.
Venninnen er tydelig bekymret, og prøver å overtale Samantha om å takke nei til jobben. De menneskene var jo litt vel spesielle, og barnet hun visstnok skulle passe viser seg å være en gammel dame.

300 dollar er derimot for fristende. Så venninna kjører bekymret hjem, men hun kommer ikke så langt før en mann skyter henne i hodet fra kloss hold mens hun tar seg en veldig bekymret røykepause. Jeg skvatt, det var svært uventet, og ble litt trist ettersom hun virker til å være den eneste fornuftige karakteren i hele filmen.

I mellomtiden oppfører Samantha seg bekymringsverdig irrasjonelt. Danser rundt, knuser litt Ming-vaser, veiver rundt med kniv fordi hun hører lyder ovenfra. Noe som egentlig ikke er rart, for hun sitter tross alt barnevakt? Noe av det mest irrasjonelle hun gjør er derimot å kutte i en ferdigoppkuttet pizza med den tidligere nevnte kniven. Kunne ikke noe annet enn å le.

Altså, hun oppfører seg som om noe er forferdelig, før det blir forferdelig, og det syns jeg er rart.

Det bare er det.

Viser seg at pizzaen var forgiftet, og alt sammen er et satanistisk ritual. 

Jeg tror ikke jeg kan si noe mer, slutten er litt unødvendig, kunne like gjerne stoppet litt tidligere, for det hadde blitt en mye mer tilfredsstillende slutt.

Men filmen funker, den er OK, men også litt banal.

5/10

12. oktober

Wrong Turn 3: Left for Dead (2009)

Når er det de skal slutte med å kjøre feil?

Hoii, okay, jeg har nå nesten en doktorgrad i å se dårlige skrekkfilmer. Om det hadde eksistert.
Og en av de største bevisene på at en film er dårlig er om de tyr til filming av pupper.

Her kommer puppene bare et par sekunder inn i filmen.

Dette lover ikke godt.

Ungdomsgjeng på raftetur. Alle, bortsett fra én jente, blir slaktet av innavlede kannibaler fra skogen.

Ikke de samme kannibalene, men helt nye kannibaler som ser omtrent helt like ut som de forgående kannibalene.

Filmen tar en brå vending, og jeg tror nesten at vi ser på en billig versjon av Prison Break, her er det muskuløse fanger som trener og krangler. Meksikanere som krangler med nazistene, politifolk som har plassert muldvarper, det ene med det andre. 

De skal ut på tur, overføre de farligste fangene. Selvfølgelig i nærheten av skogen.

Kannibalene er lure. De kjører etter fengselsbussen, velter den av veien, og så begynner den evigvarige action-thrilleren om fanger og politifolk som krangler og vandrer rundt. I evigheter.

De finner masse penger, og krangler om det også.

Så blir de slaktet, én etter én.

Men de slutter ikke med å krangle.

Jeg klarer nesten ikke å vente til de blir kverket. Vil bare få en slutt på lidelsen. 

Hva skjedde med filmserien? Wrong Turn og Wrong Turn 2 er jo av et helt annet kaliber enn dette skvipet her. Det er veldig tydelig at de hadde et mye mindre budsjett denne gangen, for effektene var så dårlige at de kunne sammenlignes med den verste søpla jeg kan finne på gratis strømmetjenester.

3/10

13. oktober 

[REC] (2007)

Nei, dette er ikke et av forsidene til en krimbok skrevet av forfatteren Camilla Läckberg

Spania er ikke et land jeg så ofte tenker på når det kommer til skrekkfilmer, siste filmen jeg husker å ha sett som var spansk var Verónica på Netflix, som visstnok skulle være så skummel at folk kollapset av skrekk under visning. Den var verken skummel eller bra.

Filmen begynner inne i en brannstasjon, reporteren Ángela lager et tv-program som heter "Mens du sover", og i nattens program skal de være som klegger på en gjeng med brannmenn.

Det er visst sjeldent at det faktisk brenner, som regel får de bare oppdrag om å låse opp dører eller fikse vannlekkasjer. Denne dagen er ikke et unntak, for alarmen går om at noen har låst seg selv inne i en blokk.

I blokken blir de møtt av noen politifolk, og sammen går de for å låse opp døren til en eldre dame.
Når de når frem til den eldre damen blir to tjenestefolk bitt, hun er helt rabiat.

Sånn starter en zombieapokalypse, dere!

Mens blokken sakte, men sikkert får et stadig økende antall zombiebeboere, så har menn i kjemikalieverndrakter forskanset seg utenfor blokken, og nekter å slippe de overlevende ut.

Hele filmen er filmet gjennom kameraet til kameramannen som jobber for Ángela, så filmingen vil virke frenetisk og amatørmessig, men det er slik found footage (direkte oversatt til funnet film) virker, og i akkurat denne filmen så er det bare flott.

Det at man ikke bryr seg om karakterene i filmen er heller ikke et minus, for man bryr seg jo ikke nødvendigvis om en nyhetsreporter som bare er et fast inventar til din TV-kveld. 

Denne likte vi!

7/10

14. oktober

Grave Encounters (2011)

Kanskje ikke det beste stedet å filme inn fotfetisj-filmer?

Filmen i går ga mersmak for found footage igjen, en sjanger som enten er sjokkerende fantastisk, eller det verste mølet noen kunne ha skapt.

Her følger vi et team av spøkelsesjegere som tar turen innom et nedlagt mentalsykehus for å finne tapte sjeler. Dette skal bli den beste episoden, folk kommer til å flokke seg foran TVen under sendingen. Ja, altså, dette er type Åndenes makt, det er det ingen tvil om.

Det er bare det at ingen på teamet tror på spøkelser. Vi ser dem bak kameraet mens de planlegger hvordan de kan lure godtroende seere til å bli skremt. Alt er bare for underholdning.

De leier inn utenforstående for å snakke om sine opplevelser, jo mer penger de får; desto skumlere blir vitneforklaringene. 

Selv mediumet som følger dem på jakten er leid inn, verste er at han oppfører seg akkurat som Lilli Bendriss, og det er faktisk ikke tull!

Alt er bare spøk og moro frem til de faktiske spøkelsene har fått nok av latterliggjøringen.

På veldig kort tid eskalerer det fra lett skremsel med lukking av dører, og til total endring av bygget i seg selv, så de får ikke kommet seg ut.

Der sitter gjengen fast, i tidenes verste hjemsøkte plass, og litt etter litt blir de selv gale.

Jeg vil ikke gå for mye inn i den, for dette er en film jeg håper flere av dere får sett en eller annen gang.

Anbefales, til og med for de som ikke bryr seg like mye om hjemsøking (meg), for denne filmen er bedre enn det Åndenes makt noen gang har vært. Og det til tross for dårlig CGI (effekter) som ser ut som at de hører hjemme på Snapchat (en mobilapplikasjon hvor du kan sende bilder og chatte med andre brukere)

8/10

15. oktober

Ingen skal sove (2019)

Ikke så ofte jeg skriver om skandinaviske filmer.

Årets Ramaskrik filmfestival har begynt, og i år er den digital på grunn av Covid-19, og det passer jo selvfølgelig også perfekt for en med hemmende sosialangst uansett. Jeg håper dette blir en mulighet kommende år, ville vel fått inn litt ekstra penger i kassa fra alle de av oss som ønsker, men ikke tør.

Dagens film valgte jeg da til å være den danske filmen Ingen skal sove, og jeg ante ingenting om den.

Dansk er et virkelig rart språk, som kona selv sa; "Jeg skjønner på en måte hva de sier, men det høres ut som at de alle har enorme talefeil", beklager Danmark.

Vi møter et kjærestepar på flykt, som blir tatt imot av en litt herjet mann. Han forteller dem at han vil ta dem med til et trygt sted, som virkelig hjalp ham utav sitt problem (rus). De trenger ikke bli der mer enn kun én natt, men hvis de trives så er de hjertelig velkomne til å bli.

Aha! En sekt! - min første logiske tanke. Første noen gang faktisk! Neida.

De ankommer dette trygge stedet, og alle er litt rare der. Mobiler må legges bort, og all mat og drikke er de selvforsynte med. Rene hippiestedet.

Tar ikke lang tid før jeg begynner å sammenligne filmen med Midsommar fra samme året, som er en svensk-amerikansk skrekkfilm om en spesiell sekt med litt uvanlige tradisjoner.

Eneste problemet er at denne filmen er dørgende kjedelig. På et tidspunkt lukker jeg øynene sånn 30 sekunder litt for lenge, så kona måtte vekke meg, ikke faen om hun ville lide seg igjennom filmen mens jeg sover søtt. Jeg skal tydeligvis ikke sove!

Filmens sekttema er som seg hør og bør, folk blir drept - det drikkes merkelige drinker - de kan aldri forlate stedet igjen, i hvert fall ikke i live.

Det er så kjedelig. Jeg vil mye heller se Midsommar på nytt, for den er tre ganger bedre enn dette.

Så, folkens, gjør dere selv en tjeneste og hopp over denne filmen - se Midsommar - vær så snill.

3/10

Finnes ingen gifs fra filmen, noe som ikke er overraskende, så jeg får heller fylle plassen med noe som er minst like relevant.

16. oktober

Meander (2020)

Dette er en selfie av YouTube.

Så et par filmer til på fredagen, fra Ramaskrik, og de var alle svært dårlige (i mine øyne).

Jeg ble litt nervøs om hele helgen skulle bestå av filmer som er under middels underholdende.

Dette var den eneste filmen i løpet av fredagen som hørtes interessant ut i det hele tatt.

Og det er kun én time igjen av dagen, siste sjanse med andre ord for å kunne lage dagens innlegg.

Meander handler om Lisa, hun mistet sin datter for noen år siden, og har siden vært rotløs.

Akkurat nå er hun på feil sted til feil tid, og støter på en seriemorder som dreper henne.

Tror vi, men hun våkner opp i et trangt rør, og det eneste hun kan gjøre er å bevege seg fremover.

På armen har hun en lysende klokke, som tikker nedover. Den skal vise seg å være en nedteller til når hun kommer til å dø av en felle.

Hele røret, som er tilkoblet flere rør, er en felle. Alt fra syrebad til kremasjonsrom kan bli hennes siste stopp. Lisa vil leve, så hun kravler seg videre i håp om å komme seg ut.

Hun støter så på seriemorderen, som også er fanget med henne i dette dødsrøret, og de må kjempe mot hverandre for å kunne være på et trygt sted når tiden renner ut.

Filmen er klaustrofobisk, brutal og utrolig spennende. Røret, og filmen i seg selv, føler jeg er en metafor for sorg og muligheten for å komme seg helskinnet utav en farlig sørgeprosess.

Virkelig en fornøyelse av en film! Kanskje mest interessant for de av dere som liker filmer som Saw og Cube, eller TV-serien Black Mirror. Dette er science-fiction horror på sitt beste.

8/10

Ingen gifs denne gangen heller, tror filmen er for ny og ukjent, men i stedet for å legge inn noe helt annet så vil jeg legge ved et bilde av hovedkarakteren, for jeg syns drakten hun har på seg er futuristisk og tøff.

Oi, tok skrivepause så lenge at det gikk fra starten til over halvveis av Spooktober i samme innlegg!

Tror jeg må dele opp i litt kortere bolker neste gang, så jeg ikke får skrivekrampe.

Ha fremdeles en spooktakulær spooktober!

Spooktober 2020 #1

Høsten er endelig her igjen.

Min favorittmåned er selvfølgelig oktober, måneden jeg ser minst en skrekkfilm om dagen, sammen med min tålmodige kone.

Det er så mye bedre å få tiden til å gå med fiksjon, for å glemme hvor grufull 2020 i seg selv er.

De siste månedene har jeg fulgt filmlister til jeg ble helt grønn i trynet, så i stedet for å ha en allerede ferdigskrevet liste å følge denne Spooktober så har vi heller en liste av filmer vi begge har vært med på å lage, så trekker vi nesten en tilfeldig film derfra.

Jeg ser også at selve bloggersiden jeg bruker har endret alt i brukersnittet sitt, så jeg aner ikke hvordan jeg skal få det til å se OK ut på denne siden! Prøver likevel.

Her kommer en liten oppsummering fra første del av Spooktober;

1. oktober

The Invisible Man (2020)

Elisabeth Moss får aldri fred.

Cecilia (spilt av Elisabeth Moss) blir tilsynelatende holdt fanget av sin kontrollerende kjæreste, klarer i de første scenene å rømme bort, men marerittet forfølger henne.

Jeg får en følelse av at jeg blir lurt her jeg sitter, filmen starter så rett i en handling at jeg tror jeg ser slutten først. Heldigvis er det bare sånn filmen starter.

Cecilia får hjelp av venner og familie, for hun er rimelig skjør og på tuppa. Blir ikke stort bedre når hun føler at en usynlig mann er etter henne.

Vent, var det jeg som plasserte hånden der, eller var det en pervers usynlig mann som gjorde det kanskje?

Det blir den klassiske "er hun faktisk helt gal, eller er det en usynlig mann der?" siden de hiver liksom-tvister rundt om seg hvis man har en tendens til å overtenke. 

Ser at folk flest er overbegeistret over filmens slutt, men jeg føler at de kunne kuttet filmen ut femten minutter tidligere og bare gitt seg der. 

Jeg måtte sette meg opp gjentatte ganger, drikke noen ekstra store slurker med sukkerfri cola og vigle med tærne på katten i sofahjørnet for å holde meg halvveis engasjert. Selv ikke de kontinuerlige skvettesekvensene bidro til underholdning. Tror jeg skvatt én gang fordi jeg hadde fantasert bort, og plutselig åpnet en boks seg eller noe. Altså noe ikke-trivielt skjedde. 

Det er ikke noe nytt her. Det er ikke en frisk, ny pust i en psykologisk thriller/grøsser-kategori som bugner av kvalitetsfilmer. Det er en visuelt pen film, for all del, og skuespillet er godt, men filmen som vipper over 2 timer føles så lang og kjedelig.

Årets skuffelse, men bedre enn fjorårets skuffelse Ma.

6/10

Ser likevel frem til resten av måneden, håper på minst én innertier i år!

2. oktober

Paranormal Activity 2 (2010)

En hund og et barn i samme rom, blir ikke skumlere enn det!

Det er i dag ett år siden vi så første Paranormal Activity-filmen uten å gå videre i filmserien, så da tok vi like gjerne sjansen til å plassere oppfølgeren den andre dagen inn i Spooktober.

Ikke at det skal bli en fast tradisjon, for jeg orker ikke å vente i fem-seks år før jeg er ferdig med disse filmene. De får heller komme på løpende bånd de dagene jeg vil slite med å holde meg våken.

Filmen er så velkjent, jeg føler at jeg ser på Åndenes makt og de prøver å gjøre det litt småskummelt, mens de skjuler et lite smil når de spør "Det kan ikke bare være vinden, da?". Det er også noe pinlig ved det hele, jeg har kanskje sett litt for mye reality-tv i det siste (Before The 90 Days, Camp Kulinaris), men jeg syns dialogen er superklein, og jeg vil ikke være rett i trynet på disse ukjente menneskene jeg virkelig ikke bryr meg om. Hadde bare Erlend-Elias eller Aurora Gude blitt hjemsøkt, da hadde jeg brydd meg.

Ikke bli hjemsøkt, dere er altfor søte og gode! 

Nå skulle ikke akkurat dette bli en blogg for reality-tv, men sånn ble det nå. Snakkes!

Livet er et lære, man må alltid lære, bare ikke bær gnag til meg!

Nei da, fått det ut av systemet nå.

Altså, disse menneskene er jo så intetsigende, og privilegerte til tusen. De gir sin meksikanske hushjelp fyken fordi hun er den første til å oppdage at noe er galt i huset. Vel, hun og hunden Abby, som på sin side lider en rar skjebne - de glemmer at det var en hund i filmen så den bare forsvinner helt uten videre. 

Mannen i huset er sint og nedverdigende, på samme måte som mannen i første filmen. Kan de ikke bare skru ned testosteronnivået sånn fem hakk, takk? Det spøker ikke i huset, for det har mannen bestemt.

Ja, jeg liker virkelig ikke Paranormal Activity-universet. Denne gangen er kona av samme oppfatning, for hun sliter med å holde seg våken - ikke meg denne gangen!

Det skjer helt vanlige ting i huset; ting faller ned, dører åpner og lukker seg, babycall som begynner å skurre. En helt vanlig onsdag på TVNorge, klokka 21:30. 

Jeg kikker på klokka, filmen må ha vart i nesten to timer nå vel?

Feil, vi er én time inn og filmen i seg selv er bare på halvannen time. Er det mulig?

Den eneste karakteren jeg bryr meg om er hunden, men nå har den jaggu blitt skrevet ut av filmen, de glemmer å nevne hundens skjebne - hunden fikk anfall, ble kjørt til veterinæren. Hunden overlevde, de skulle hente henne hjem igjen, men det glemte de. Sånt skjer?

På slutten av filmen skjønner jeg svaret på alle universets gåter. Gjorde de virkelig dette? Er virkelig film nummer to satt til å være rett før eneren? Må jeg lide meg gjennom flere filmer med disse folkene? Hva er det med Hollywood som melker alt tørt så fort noe får suksess? 

3/10

3. oktober

One Cut of the Dead (2017)

Hadde høye forventinger til denne fargeklatten

Det klødde i fingrene, etter gårsdagens fiaskofilm så ville jeg snu trenden før det var for seint.
Plasserte alt av håp i en film jeg hadde gledet meg til å se, men som jeg visste omtrent ingenting om.

"Hva handler denne filmen om?", spurte min kone meg.
Jeg kjente svetten økte i intensitet i de allerede klamme hendene mine.

"Eh, uh, vel, nei, jeg vet ikke? Japan og zombier?", fikk jeg knotet frem etter hvert.

"OK", svarte hun.

Jeg er på ingen måte i ferd med å skrive tidenes roman her.

Tilbake til filmen. Den åpner med amatørmessig skuespill, før det viser seg at det er en film inni en film, en filmception. Dobbelt lag med film. I førstelaget med film så ser vi dårlig zombiefilm, så kutter de videre til andrelaget, som viser en zombieapokalypse som faktisk foregår. Hele filmen foregår på ett kutt, ingen bytting av scener, bare helt realistisk satt opp som om det faktisk skjer.

Etter ca. 20 minutter med en gjennomsnittlig zombiefilm så slutter den brått.

Ja vel? Var det hele filmen? Jeg pauser filmen og sjekker hvor lenge det er igjen.

1 time igjen? Hvordan?

Det er nå hele verden snur på hodet og jeg føler at hjernen kortslutter.

Filmen har tre lag. En film, inni en film, som er inni en film igjen!

Dette gjør det heller vanskelig å skrive om, for å være helt ærlig.
Men siste timen er altså om hvordan de kom til å lage de første 20 minuttene av filmen.
Og det er hysterisk morsomt, det er vanskelig å ikke le gjentatte ganger.

Her snakker vi om friskt pust i en (levende) død sjanger, og det fungerer helt utmerket!

Jeg ble ordentlig glad av filmen.

9/10

Satte så på oppfølgeren jeg ikke visste fantes, og som jeg ikke visste at verden trengte nå.
På grunn av Covid-19 så har hele verden følt et tungt teppe over seg, men skaperne av One Cut of the Dead ville da lage en oppfølger under isolasjonstiden. Alle skuespillerne var i sine egne hjem, og filmen foregår gjennom en videotjeneste, Zoom. Den handler om en innbrudds..kiler? Som bryter seg inn i folks hjem for å kile dem, for verden trenger mer latter om dagen.

Helt på slutten så har de fått inn videosnutter fra fans over hele verden hvor alle danser til en japansk sang om å holde ut og gjøre det beste utav ting. Og jeg blir jo så lett rørt at ikke kan noe annet enn å glise, for et herlig tiltak! Tusen takk!

4. oktober

Wrong Turn (2003)

Godt eksempel på et filmcover som vil vise det heiteste og det styggeste ved hele filmen.

Jeg har aldri sett en eneste Wrong Turn-film før i mitt liv, noe som egentlig er å banne i kirka siden jeg elsker guggete og ekle filmer. De har bare ikke appellert til meg på samme måte som enkeltstående zombiefilmer, og så blir jeg automatisk litt negativt innstilt når en filmserie får hundrevis (seks, snart syv filmer i dette tilfellet) av oppfølgere.

Ser jo med én gang at Eliza Dushku er filmens plaster, best kjent for mange som Faith i Buffy - Vampyrenes skrekk. Det er faktisk utrolig mange kjente fjes å se, med mange skuespillere som ikke klarte å komme seg igjennom millenniet med strålende skuespillerkarrierer, hvilket vil si at de måtte ta til takke med amerikansk gørr og moro. Noe som vil si at skuespillet ikke er å klage på, de vet hva de gjør og de gjør det greit.

Denne sjangeren er så utrolig klisjé, men det er veldig sjarmerende likevel. I fotsporene til de store klassikerne, som blant annet Motorsagmassakren (The Texas Chain Saw Massacre) og Fjellets Øyne (The Hills Have Eyes), baner de vei for den nye og moderne epoken av "bilen går i stykker midt i skogen og plutselig kommer det innavlede kannibaler som vil slurpe i seg hjernemassen deres". Og det er frydefullt, fordi det er hjernedødt, og spennende.

Wrong Turn er ikke perfekt, den har dessverre lidd av tidens tann. Dårlige effekter og masker ødelegger litt av inntrykket jeg sitter igjen med, men det gjør ikke så altfor mye. Jeg koser meg likevel når hoder blir kappet av og piler blir skutt inn i diverse kroppsdeler.

Det er så deilig å ikke måtte tenke så mye.

Ser faktisk frem til de andre, til tross for dårligere kritikeranmeldelser. Så lenge det er blod og moro så er jeg med!

7/10

Nå ser det ut som at jeg gjør meg ferdig med dette innlegget så det ikke blir for langt, men oppdaterer fortløpende når jeg har fått flere dager å skrive om!

Ha en skrekkelig oktober.