Spooktober 2020 #1

Høsten er endelig her igjen.

Min favorittmåned er selvfølgelig oktober, måneden jeg ser minst en skrekkfilm om dagen, sammen med min tålmodige kone.

Det er så mye bedre å få tiden til å gå med fiksjon, for å glemme hvor grufull 2020 i seg selv er.

De siste månedene har jeg fulgt filmlister til jeg ble helt grønn i trynet, så i stedet for å ha en allerede ferdigskrevet liste å følge denne Spooktober så har vi heller en liste av filmer vi begge har vært med på å lage, så trekker vi nesten en tilfeldig film derfra.

Jeg ser også at selve bloggersiden jeg bruker har endret alt i brukersnittet sitt, så jeg aner ikke hvordan jeg skal få det til å se OK ut på denne siden! Prøver likevel.

Her kommer en liten oppsummering fra første del av Spooktober;

1. oktober

The Invisible Man (2020)

Elisabeth Moss får aldri fred.

Cecilia (spilt av Elisabeth Moss) blir tilsynelatende holdt fanget av sin kontrollerende kjæreste, klarer i de første scenene å rømme bort, men marerittet forfølger henne.

Jeg får en følelse av at jeg blir lurt her jeg sitter, filmen starter så rett i en handling at jeg tror jeg ser slutten først. Heldigvis er det bare sånn filmen starter.

Cecilia får hjelp av venner og familie, for hun er rimelig skjør og på tuppa. Blir ikke stort bedre når hun føler at en usynlig mann er etter henne.

Vent, var det jeg som plasserte hånden der, eller var det en pervers usynlig mann som gjorde det kanskje?

Det blir den klassiske "er hun faktisk helt gal, eller er det en usynlig mann der?" siden de hiver liksom-tvister rundt om seg hvis man har en tendens til å overtenke. 

Ser at folk flest er overbegeistret over filmens slutt, men jeg føler at de kunne kuttet filmen ut femten minutter tidligere og bare gitt seg der. 

Jeg måtte sette meg opp gjentatte ganger, drikke noen ekstra store slurker med sukkerfri cola og vigle med tærne på katten i sofahjørnet for å holde meg halvveis engasjert. Selv ikke de kontinuerlige skvettesekvensene bidro til underholdning. Tror jeg skvatt én gang fordi jeg hadde fantasert bort, og plutselig åpnet en boks seg eller noe. Altså noe ikke-trivielt skjedde. 

Det er ikke noe nytt her. Det er ikke en frisk, ny pust i en psykologisk thriller/grøsser-kategori som bugner av kvalitetsfilmer. Det er en visuelt pen film, for all del, og skuespillet er godt, men filmen som vipper over 2 timer føles så lang og kjedelig.

Årets skuffelse, men bedre enn fjorårets skuffelse Ma.

6/10

Ser likevel frem til resten av måneden, håper på minst én innertier i år!

2. oktober

Paranormal Activity 2 (2010)

En hund og et barn i samme rom, blir ikke skumlere enn det!

Det er i dag ett år siden vi så første Paranormal Activity-filmen uten å gå videre i filmserien, så da tok vi like gjerne sjansen til å plassere oppfølgeren den andre dagen inn i Spooktober.

Ikke at det skal bli en fast tradisjon, for jeg orker ikke å vente i fem-seks år før jeg er ferdig med disse filmene. De får heller komme på løpende bånd de dagene jeg vil slite med å holde meg våken.

Filmen er så velkjent, jeg føler at jeg ser på Åndenes makt og de prøver å gjøre det litt småskummelt, mens de skjuler et lite smil når de spør "Det kan ikke bare være vinden, da?". Det er også noe pinlig ved det hele, jeg har kanskje sett litt for mye reality-tv i det siste (Before The 90 Days, Camp Kulinaris), men jeg syns dialogen er superklein, og jeg vil ikke være rett i trynet på disse ukjente menneskene jeg virkelig ikke bryr meg om. Hadde bare Erlend-Elias eller Aurora Gude blitt hjemsøkt, da hadde jeg brydd meg.

Ikke bli hjemsøkt, dere er altfor søte og gode! 

Nå skulle ikke akkurat dette bli en blogg for reality-tv, men sånn ble det nå. Snakkes!

Livet er et lære, man må alltid lære, bare ikke bær gnag til meg!

Nei da, fått det ut av systemet nå.

Altså, disse menneskene er jo så intetsigende, og privilegerte til tusen. De gir sin meksikanske hushjelp fyken fordi hun er den første til å oppdage at noe er galt i huset. Vel, hun og hunden Abby, som på sin side lider en rar skjebne - de glemmer at det var en hund i filmen så den bare forsvinner helt uten videre. 

Mannen i huset er sint og nedverdigende, på samme måte som mannen i første filmen. Kan de ikke bare skru ned testosteronnivået sånn fem hakk, takk? Det spøker ikke i huset, for det har mannen bestemt.

Ja, jeg liker virkelig ikke Paranormal Activity-universet. Denne gangen er kona av samme oppfatning, for hun sliter med å holde seg våken - ikke meg denne gangen!

Det skjer helt vanlige ting i huset; ting faller ned, dører åpner og lukker seg, babycall som begynner å skurre. En helt vanlig onsdag på TVNorge, klokka 21:30. 

Jeg kikker på klokka, filmen må ha vart i nesten to timer nå vel?

Feil, vi er én time inn og filmen i seg selv er bare på halvannen time. Er det mulig?

Den eneste karakteren jeg bryr meg om er hunden, men nå har den jaggu blitt skrevet ut av filmen, de glemmer å nevne hundens skjebne - hunden fikk anfall, ble kjørt til veterinæren. Hunden overlevde, de skulle hente henne hjem igjen, men det glemte de. Sånt skjer?

På slutten av filmen skjønner jeg svaret på alle universets gåter. Gjorde de virkelig dette? Er virkelig film nummer to satt til å være rett før eneren? Må jeg lide meg gjennom flere filmer med disse folkene? Hva er det med Hollywood som melker alt tørt så fort noe får suksess? 

3/10

3. oktober

One Cut of the Dead (2017)

Hadde høye forventinger til denne fargeklatten

Det klødde i fingrene, etter gårsdagens fiaskofilm så ville jeg snu trenden før det var for seint.
Plasserte alt av håp i en film jeg hadde gledet meg til å se, men som jeg visste omtrent ingenting om.

"Hva handler denne filmen om?", spurte min kone meg.
Jeg kjente svetten økte i intensitet i de allerede klamme hendene mine.

"Eh, uh, vel, nei, jeg vet ikke? Japan og zombier?", fikk jeg knotet frem etter hvert.

"OK", svarte hun.

Jeg er på ingen måte i ferd med å skrive tidenes roman her.

Tilbake til filmen. Den åpner med amatørmessig skuespill, før det viser seg at det er en film inni en film, en filmception. Dobbelt lag med film. I førstelaget med film så ser vi dårlig zombiefilm, så kutter de videre til andrelaget, som viser en zombieapokalypse som faktisk foregår. Hele filmen foregår på ett kutt, ingen bytting av scener, bare helt realistisk satt opp som om det faktisk skjer.

Etter ca. 20 minutter med en gjennomsnittlig zombiefilm så slutter den brått.

Ja vel? Var det hele filmen? Jeg pauser filmen og sjekker hvor lenge det er igjen.

1 time igjen? Hvordan?

Det er nå hele verden snur på hodet og jeg føler at hjernen kortslutter.

Filmen har tre lag. En film, inni en film, som er inni en film igjen!

Dette gjør det heller vanskelig å skrive om, for å være helt ærlig.
Men siste timen er altså om hvordan de kom til å lage de første 20 minuttene av filmen.
Og det er hysterisk morsomt, det er vanskelig å ikke le gjentatte ganger.

Her snakker vi om friskt pust i en (levende) død sjanger, og det fungerer helt utmerket!

Jeg ble ordentlig glad av filmen.

9/10

Satte så på oppfølgeren jeg ikke visste fantes, og som jeg ikke visste at verden trengte nå.
På grunn av Covid-19 så har hele verden følt et tungt teppe over seg, men skaperne av One Cut of the Dead ville da lage en oppfølger under isolasjonstiden. Alle skuespillerne var i sine egne hjem, og filmen foregår gjennom en videotjeneste, Zoom. Den handler om en innbrudds..kiler? Som bryter seg inn i folks hjem for å kile dem, for verden trenger mer latter om dagen.

Helt på slutten så har de fått inn videosnutter fra fans over hele verden hvor alle danser til en japansk sang om å holde ut og gjøre det beste utav ting. Og jeg blir jo så lett rørt at ikke kan noe annet enn å glise, for et herlig tiltak! Tusen takk!

4. oktober

Wrong Turn (2003)

Godt eksempel på et filmcover som vil vise det heiteste og det styggeste ved hele filmen.

Jeg har aldri sett en eneste Wrong Turn-film før i mitt liv, noe som egentlig er å banne i kirka siden jeg elsker guggete og ekle filmer. De har bare ikke appellert til meg på samme måte som enkeltstående zombiefilmer, og så blir jeg automatisk litt negativt innstilt når en filmserie får hundrevis (seks, snart syv filmer i dette tilfellet) av oppfølgere.

Ser jo med én gang at Eliza Dushku er filmens plaster, best kjent for mange som Faith i Buffy - Vampyrenes skrekk. Det er faktisk utrolig mange kjente fjes å se, med mange skuespillere som ikke klarte å komme seg igjennom millenniet med strålende skuespillerkarrierer, hvilket vil si at de måtte ta til takke med amerikansk gørr og moro. Noe som vil si at skuespillet ikke er å klage på, de vet hva de gjør og de gjør det greit.

Denne sjangeren er så utrolig klisjé, men det er veldig sjarmerende likevel. I fotsporene til de store klassikerne, som blant annet Motorsagmassakren (The Texas Chain Saw Massacre) og Fjellets Øyne (The Hills Have Eyes), baner de vei for den nye og moderne epoken av "bilen går i stykker midt i skogen og plutselig kommer det innavlede kannibaler som vil slurpe i seg hjernemassen deres". Og det er frydefullt, fordi det er hjernedødt, og spennende.

Wrong Turn er ikke perfekt, den har dessverre lidd av tidens tann. Dårlige effekter og masker ødelegger litt av inntrykket jeg sitter igjen med, men det gjør ikke så altfor mye. Jeg koser meg likevel når hoder blir kappet av og piler blir skutt inn i diverse kroppsdeler.

Det er så deilig å ikke måtte tenke så mye.

Ser faktisk frem til de andre, til tross for dårligere kritikeranmeldelser. Så lenge det er blod og moro så er jeg med!

7/10

Nå ser det ut som at jeg gjør meg ferdig med dette innlegget så det ikke blir for langt, men oppdaterer fortløpende når jeg har fått flere dager å skrive om!

Ha en skrekkelig oktober.