Spooktober, 27-31

Her kommer det, det siste innlegget om Spooktober (for i år). Det har vært en fornøyelse å ta turen innom dårlige filmer, gode filmer, klassikere og nyere filmer. Filmsjangerne har også variert, noe som har vært interessant og utfordrende. Spesielt ettersom jeg egentlig er ganske kresen og ikke åpen for enkelte filmer. Kresen er i dette tilfellet ikke nødvendigvis positivt, jeg blir sittende fast i en eldre sirkel uten å kunne nyte nyere skrekkmedier, men jeg prøver.




Nå over til de manglende datoene.

27. oktober, 2019

The Dead Don't Die (2019)

Det mangler ikke på store navn her; Iggy Pop, Bill Murray, Steve Buscemi og Tilda Swinton. Bare for å nevne noen.
Eller bare for å nevne de eneste navnene jeg faktisk kan uten å lese på siden. Ooops.

Jeg hadde høye forventninger til denne, som er årets innslag innenfor skrekkfilmkomedie. Skulle egentlig se den på kino i år, men den gikk av plakaten veldig fort. Noe jeg skjønner i ettertid.

Zombiesjangeren er absolutt en av de beste å bruke til skrekkfilmkomedier, du har f.eks Shaun of the Dead som er episk, Doghouse som er for spesielt interesserte (jeg likte den), og Zombieland (som forøvrig Bill Murray også spiller i). Og med dette ensemblet av store navn så forventet jeg å le heftig, og være underholdt fra start til slutt. Det var ikke tilfellet.

Det er for mye komedie. Dårlig komedie. De prøver å bryte den fjerde veggen (å gå ut av fiksjonen og inn til den verdenen vi som seere er i), men det faller flatt. Zombiene er harmløse, mer eller mindre, stort sett alt skjer off-screen (nå burde det være nok med off-screen altså). Karakterene er så uinteressante at jeg blir sittende uengasjert. Eneste som er litt artig er karakteren til Tilda Swinton, hun spiller en eksentrisk skotte som jobber på et likhus, og hun har en hemmelighet.

Den hemmeligheten overrasker meg ikke, og den kommer ikke til å overraske deg heller, den er bare for dum.

Filmen er proppa full av pek mot George R. Romero, men jeg vet ikke helt hvilke type mennesker det er som husker hvilken bil de brukte i hvilken film. Og mange Star Wars-elementer, for den ene skuespilleren har spilt i to av filmene. Ja vel, ok. Og hva så?

Det frister egentlig ikke å gå mer i dybden på denne filmen, ettersom dybden ikke er stort større enn en liten sølepytt. Kan dog legge ved at kjenningsmelodien i denne filmen er fantastisk. En countrylåt som heter (badamtutish, elendig trommevirvel) The Dead Don't Die. Tror den blir spilt oppimot seks ganger i løpet av filmen, av varierende lengde. 

Filmen får et par plusspoeng for den, Tilda, og latterliggjøring av MAGA (Make America Great Again, - Donald "the stupid" Trump).

Slenger ved sangen til dere som liker country;

4/10

28. oktober, 2019

Return to House on Haunted Hill (2007)

Skummelt! Rødt! En hånd! Stort sett klin lik coveret til første filmen House on Haunted Hill.

Nå har vi ikke akkurat sett House on Haunted Hill (1999) på en god stund, men kan ikke huske å ha hatet filmen, den fikk jo tross alt 6/10 på den tiden, så da var det på tide å se fortsettelsen.

Den eneste overlevende fra første film blir drept, men feilaktig avfeid som selvmord, søsteren er på jakt etter hva som egentlig skjedde, men det blir noen omveier. Først en gammel professor som ligger med sine studenter, og så en kriminell bande som veiver rundt med pistoler. Og selvfølgelig den sagnomsuste statuetten av Baphomet (paganistisk Gud/djevel, tilbedt av Tempelridderne).  Denne filmen er mye mer actionorientert enn skrekkorientert, noe som alltid irriterer meg. 

Bland action med obligatorisk puppescener og jenter som kliner med jenter. Der har vi selve essensen.

Alt for lite fokus på spøkelsene i selve huset, alt for mye fokus på at alle vil ha tak i statuetten. Pistolkulene flyr veggimellom til tider også. 

De er veldig opphengt av å skremme seerne med grafiske dødsfall, men når alt kommer til alt så blir det så dumt ettersom noen av dødsfallene verken er dødelige eller har snev av realisme i seg.

Filmen hadde tjent mer på å skape historie og følelser rundt de som går igjen, fremfor de korte sekundene de får fokus.

4/10




29. oktober, 2019


Us (2019)

Noen ganger må masken av.

Skaperen av Us, Jordan Peele, ble på alvor kjent med filmen Get Out i 2017, som er en helt fantastisk skrekkfilm med grobunn i rasisme. Så vi var veldig klare for hans neste film, altså denne.

I denne filmen møter vi familien Wilson, som blir terrorisert av.. seg selv?
De ligner på dem, men oppfører seg ikke som dem. De er utstyrt med saks for å løsrive seg fra originalene, for de har vært fanget i skyggeverden for lenge.

De tenker som dem, beveger seg som dem, om ikke bedre. Hvordan kan man komme seg unna sin verste fiende, seg selv?

Spennende film i sjangeren home invasion (hjemmeinvasjon; kort fortalt så er det en sjanger som baserer seg på inntrengere som utfordrer det som vi alle anser som trygt; nemlig i vårt eget hjem.), tidvis emosjonelt og sørger for at hjernen begynner å tenke todelt. Er det synd på de onde, hva vil det egentlig si å være ond, og er de egentlig onde?

7/10

30. oktober, 2019.

Session 9 (2001)

Et nedlagt galehus, hva kan gå galt?

Det nedlagte og slitte galehuset (eller penere sagt; psykiatrisk institusjon) må renoveres totalt, asbest fra gulv til tak. Et team bestående av fem arbeidskarer er desperate etter arbeid under en kraftig nedgangstid for bransjen. Bedriften holder på å bli slått konkurs, og hver av dem har noe som plager dem i dagliglivet.

De jobber litt seint, legger vi merke til. Noen tar litt dop, opplever kjærlighetstrøbbel, eller vil rett og slett bare sitte på et kontor og lytte til opptak av en pasient under navnet Mary. Mary har DID (dissosiativ identitetsforstyrrelse) og flere personligheter tar over henne under intervju med en psykiater. 

Hvem er denne Mary, og hvem er disse personlighetene?

Dette er noe du skal gnage på, mens du ser at mannfolka gradvis mister kontrollen. Den ene forsvinner, og blir senere funnet totalt lobotomert. Er stedet hjemsøkt? Går Mary igjen? Er det en av dem som har mistet fatningen helt? Har hjernen smeltet bort av å være rundt asbest så lenge?

Det er opp til deg å oppklare mysteriet, vi ble ikke helt enige her, men heller ikke uenige.

Denne filmen hadde tjent på å være en kortere film uten så mange dikkedarer, kanskje nok historie til én time, men ikke nesten to.

5/10

31. oktober, 2019

Zombieland: Double Tap (2019)

De er tilbake!

Det er nå ti år siden Zombieland kom ut, og i den anledning hadde de laget fortsettelsen, tatt ti år senere i tid (altså nå). Hyggelig gjensyn med alle originalskuespillerne.

Vi reserverte en liten sofa i kinosalen, til tross for å bytte sete før filmen i det hele tatt begynte.
Hvorfor? Jo, de som har brukt de setene har tydeligvis kjedet seg og gravd store og dype hull. Ekkelt.

Uansett, filmen startet og stemninga var god i en nesten tom kinosal.

Opplevde jevnlig at jeg måtte le høyt av humoren for den fokuserer mer på komedie enn skrekk.
Den har likevel sine øyeblikk med blodsprut og fjerning av hoder.

Alle gjør en solid jobb, og musikken er å digge til. Stort pluss for at Woody Harrelson (Natural Born Killers) synger gjentatte ganger, også som Elvis-imitator. 

Til tross for å ikke være i nærheten av skummel så måtte jeg på et tidspunkt mot slutten holde pusten litt, uten å avsløre noe her. Kanskje den ikke er optimal for generasjon Z (de som er født på slutten av 90-tallet og utover) for noen av spøkene kommer til å gå over hodet på dem, men alle som har litt år på baken vil smile av den ene spøken etter den andre.

Virkelig en god oppfølger, endelig!

7/10

For en måned, jeg skal tenke litt på hvordan jeg har opplevd spooktober 2019, kanskje jeg skriver om det, kanskje jeg ikke gjør det.

Uansett, takk for følget, og ha en hyggelig november!

Spooktober, 21-26

Vi nærmer oss omsider slutten, tenker noen. Dessverre, tenker jeg.

For en luksus å bade i skrekkfilmer en hel måned.

21. oktober, 2019

Wounds (2019)

En Netflix-original film, klarer de å levere?

Med foreldre som kom på besøk, og et harem av skrekkfilmer uten norsk undertekst førte meg på søken etter en film på Netflix. Wounds lyste mot meg på forsiden, hadde ikke tid til å lete så mye lenger enn det. Filmen snurrer, og vi satt spente på at noe skulle skje.

Og vi ventet, og ventet. 

Filmen er som en sosialdokumentar om å være alkoholiker, bare veldig dårlig.

Ingenting skjer, ingenting gir mening. Karakterene er håpløse, dialogen er forferdelig.

Vi kjeder oss, alle sammen.

Plutselig skjer det noe som gir en liten antydning til spenning, og så slutter filmen.
Vi satt og lo, lenge siden vi har sett en så dårlig film av nyere dato, og så på Netflix da.

Kunne vært en middelmådig kortfilm på 1 minutt om de bare tok med siste scenen. De resterende 90 minuttene kunne de bare dritt i.

2/10

22. oktober, 2019

Pet Sematary (1989)

Tilbake til Stephen King.

Denne hadde jeg ikke sett på mange år, og kona hadde ikke sett den i det hele tatt, så jeg var skikkelig gira på denne filmkvelden.

Stephen Kings filmer er enten fantastisk gode, eller fantastisk dårlige. For eksempel så var ikke Sleepwalkers noe å rope hurra for, men er denne noe bra?

Ja.

Dette er så langt kanskje den beste han har å by på til nå, mye bedre enn IT.
Jeg har dessverre ikke sett Pet Sematary 2, eller nyversjonen av denne, men håper de ikke er skuffelser.

Filmen kombinerer tap av kjæledyr, tap av barn, levende døde (men ikke zombier i den klassiske forstand) og menneskelige følelser på en særdeles elegant måte. Mange følelser ble vekket under filmen, satt i et kort sekund med litt tårer i øyekroken. 

Slutten er også veldig bra, du blir sittende igjen og tenke på skjebnen til denne familien vi følger.

Absolutt en film det ikke blir kjedelig å se igjen flere ganger.

8/10

23. oktober, 2019

The Texas Chainsaw Massacre: The Beginning (2006)

Begynnelsen til Bubba! Eller Thomas, som er en helt annen, men likevel Leatherface.

Koselig liten hyllest til 70-tallet, denne filmen her. Leatherface og hans familie er ikke samme filmene som i originalene, men det gjør tydeligvis ikke så mye.

Eneste jeg erger meg kronisk over er at filmen er satt til å være på 70-tallet, jeg fikk aldri den følelsen. De nevner Vietnamkrigen, men jeg får det ikke til å stemme med hvordan alle karakterene i filmen ser ut, med sine overplukka øyenbryn og tettsittende (og utfordrende) klær som bærer preg på tidlig 2000-tallet, lettere Britney vs. Christina-stil.

Nei, erger meg også over at de alle kom mer eller mindre uskadet ut av en bilulykke, en ulykke som totalt sprengte en ku til blodtåke, men likevel har de bare småkutt? Til og med hun som ikke hadde på seg bilbelte og ble slengt ut i en fart som må ha vært rundt 100 km/t? Da kunne de like gjerne ha stoppet bilen på en mer realistisk måte. Eller med mer realistiske konsekvenser, filmen hadde trolig vært over på et blunk da.

Underholdende nok, med sitt morbide tema om kannibaler og slakting av intetanende turister.

Alt gørra skjer dessverre off-screen, det vil si at filmen leder opp til at noe grusomt skjer, men kameraet unngår alltid å få med seg selve handlingen. Vel, i de aller fleste tilfeller i hvert fall.
Der alt vises så er det fort gjort å la seg bli imponert over effektene.

Slutten, den er artig og falt veldig godt i smak, uten å dele for mye.

Klarer likevel ikke redde det faktum at jeg ikke er overbevist om at de visste hva de holdt på med tidsmessig.

5/10

24. oktober, 2019

St. Agatha (2018)

Slenderman, bare med nonner? Slendernun?

Vi blir dratt tilbake til 1950-tallet, hvor det å få barn utenfor et ekteskap byr på problemer, som et bestemt kloster påstår at de kan løse.

Ingenting der er som det skal være. Alle de gravide kvinnene oppfører seg merkelig, og abbedissen ser ut til å ha en stor makt over alle rundt henne. De er alle fanget, og nonnene er grådige.

En interessant miks av overnaturlig fenomener (hallusinasjoner) og brutal tortur (på en ektefølt måte, ikke som i filmer hvor blod og gørr spruter overalt).

Filmen trekkes ned av en stupid hovedkarakter som lager mer problemer enn hun klarer å løse, og er kanskje ikke den mest habile skuespilleren blant dem. Resten av gjengen gjør en solid jobb i forhold.

5/10

25. oktober, 2019

The Taking of Deborah Logan (2014)

Rødt betyr skummelt, det har jeg lært.

En eldre kvinne (Deborah Logan) har blitt diagnostisert med alzheimers sykdom, og har gått med på å la sin sykdomsferd bli dokumentert av et filmteam. Dette byr på mange utfordringer, hennes adferd endres drastisk, direkte farlige og uforklarlige situasjoner oppstår. Er det bare alzheimer?

Filmen begynner veldig lovende, til å være filmet med shaky cam (håndholdt filming som Blair Witch Project, for å virke realistisk, filmen innleder med å være basert på en sann historie; men det er tull.)

Føler med denne syke kvinnens datter, sykdomsløpet forverres på kort tid og det er frustrerende for alle, til og med for Deborah når hun får høre om det i de få periodene hun har klare øyeblikk.

Brått snur filmen og blir overnaturlig, her snakker vi Eksorsisten på høyt nivå, med innslag av tidligere nevnte Blair Witch Project. Det føles litt tafatt og oppbrukt, hadde vært så mye bedre om de hadde droppet alt det banale og holdt seg til temaet de begynte med.

Slutten er også helt latterlig, skulle ønske moderne skrekkfilmer sluttet med å ende på denne måten.

4/10




26. oktober, 2019



Rose Red (2002)

Tilbake til Stephen King.

Rose Red er originalt sett ikke en film, men en mini TV-serie på tre episoder, men kan vel regnes som en ganske lang film om alle tre episodene blir sett på rad. Når siste scene går av skjermen så har det gått sånn omtrent fire timer og et kvarter. Det kunne man kjenne.

De fleste har kanskje sett denne. Husker jeg så den som ung da den gikk på TV, og at jeg syns den var kjempeskummel. Ulempen med å se tilbake er å innse at det ikke er slik lenger.

På grunn av at den er ment for TV så har de strenge restriksjoner på innholdet, det bannes for eksempel ikke en eneste gang (med unntak av at ordet bullshit blir skrevet ned på et papir), de fleste dødsfall er lite grafiske og skjer off-screen (at du ikke ser selve handlingen, men kan tenke deg til hva som egentlig skjedde). Noe som i og for seg er helt greit.

Rose Red blir bare så utrolig lang, lange scener hvor de bare vil vise hvor lange korridorene er, eller hvordan utsiden av herregården ser ut. De kunne halvert filmen om de hadde tatt bort intetsigende scener. 

Plottet er enkelt, en professor vil bevise (og tjene penger på) et hjemsøkt hus ved hjelp av en håndfull mennesker som alle har ulike evner. Alt fra å kunne tankelese, være synsk eller skrive automatskrift (skrive tekst i transe, i overnaturlig betydning vil det si at ånder skriver gjennom deg).

Herregården har flust med overnaturlige fenomener, som for eksempel at det ikke går an å ha en plantegning over bygget, siden den konstant endrer seg selv. Alle menn som har vært offer for huset har dødd, mens alle kvinner forsvinner.

Ved hjelp av evnene dykker de stadig dypere inn i mysteriet rundt Rose Red, og det skjer ikke uten konsekvenser.

Den største forskjellen av å se den nå, kontra som ung, er ikke nødvendigvis at den føles tam i forhold, men at jeg ikke lenger misliker den ene karakteren, men faktisk er enig med ham. 

Noen ganger lurer jeg på hvorfor de logiske slutningene ikke blir tatt, et par liv kunne blitt reddet på den måten.

Jeg er ikke en som gir høyere karakter på grunn av nostalgi, så vær forberedt på å bli skuffet.

5/10

Spooktober, 14-20

Vi gir oss vel ikke halvveis i måneden? Selv om det føles ut som at vi nærmer oss desember allerede, med alle disse pallene med julebrus som står og frister i butikkene.

Ser ut til at vi har 6 dager i strekk med regnvær foran oss, da blir det mye sofatid på meg.

14. oktober, 2019

Insidious (2010)

Dette er ikke The Omen.

Insidious er en film vi allerede hadde sett, men må jo friske opp minnet før vi ser alle oppfølgerne.

Denne filmen har litt Poltergeist-følelse. Forventet at noen skulle rope "Carol Anne!" når som helst.

Alt i alt syns jeg det er en god film, som kanskje i år 2030 eller utover blir betegnet som en klassisker.
Ja, ikke sant? Helt vilt.

Den rødsvarte demonen i seg selv var ganske fryktinngytende. 

Bra filmet, gode skuespillerpresentasjoner, interessant historie (om enn mye brukt, fordelen er at de har gjort det på en god måte), og en fin balanse mellom subtil skrekk og skvettesekvenser.

7/10




15. oktober, 2019



Insidious: Chapter 2 (2013)

Coverbudsjettet ble lagt bort til fordel for andre effekter.

Det hele fortsetter hvor den første filmen slapp. Den begynner rett på, og skuldrene kan ikke senkes før de siste minuttene. Igjen en god presentasjon av alle de involverte, og de to spøkelsesjegerne som hjalp til i første film fungerer som et humoristisk avbrekk gjennom hele filmen. Uten at det er på noen måte ødeleggende. Flott å se to filmer som har såpass god flyt etter hverandre.

Fremfor en demon, som i forrige film, møter vi her på en kvinne i sort kjole som har en tilknytning til én av dem. Men er hun den eneste?

Avslutninga leder opp til at neste film innebærer den rødsvarte demonen fra første film, men....

7/10

16. oktober, 2019

Insidious: Chapter 3 (2015)

Hvem er du? Gå bort.

Nei, nå kom den, den filmen i en rekke hvor du sitter og lurer på hva i alle dager det er som skjer, spesielt hvis du har sett de andre rett før.

Den fortsatt ikke der film nummer to slapp, den er satt til å være før både Insidious og Insidious: Chapter 2. Skjønner at det kan være interessant å lære mer om mediumet og hvordan hun havnet på lag sammen med to nerdete typene som passer inn i Ghostbusters, men helt ærlig.. Måtte de?

Damen i sort tar turen innom, en tydeligvis helt ubetydelig tingest med gassmaske, og så den velkjente rødsvarte demonen. Historien var overalt uten å være noen steder. 

Eneste positive med filmen er mediumet Elise Rainier, hun gjør en så god jobb hun kan med måte manuskriptet hun har fått og de udugelige medskuespillerne hun endte opp med.

Følte virkelig ingenting for denne nye familien vi ble tvunget til å følge.

4/10





17. oktober, 2019



Insidious: The Last Key (2018)

Når begynte filmer med rotete cover full av ord? Jeg foretrekker estetikken med kun stemningsmotiv.

Igjen sitter jeg og lurer på hvorfor de hinter i forgjengerne om helt andre ting enn det oppfølgerne omhandler. Og hvorfor karakteren som døde i første film er hovedkarakteren i tre av de fire filmene.
Hvorfor alle filmene er satt før de første. Jeg vet jeg klager mye, men ettersom jeg virkelig likte de to første i filmserien så er dette bare skuffende. Føles litt som Conjuring, hvor jeg setter stor pris på hovedserien, men alle disse sidesporene som The Nun og Annabelle er håpløse (med unntak av siste Annabelle på grunn av de falske forhåpningene om skvettesekvenser).

Elise Rainier føles oppbrukt, de to "sidekick to psychic"-spøkelsesjegerne begynner å irritere meg med sin humor. Første "offeret" som selv velger å bosette seg i et hjemsøkt hus, vel vitende om mytene, fremstår for meg som en tulling som fikk som fortjent. Bortsett fra hans ofre da, de er jo helt uskyldige oppi det hele. I et øyeblikk blander de inn action i en ellers ren skrekksjanger. 

Filmen tar for seg barndommen til Elise, hva som skjedde med det hjemsøkte barndomshjemmet hennes, og denne nøkkeldemonen som har knyttet seg til hjemmet etter å ha blitt sluppet løs for mange år siden.

Demonen i seg selv hadde spennende design, nå har jeg i hvert fall sagt noe positivt.

Mange spørsmål;

Hvordan kan huset være hjemsøkt av samme demon, når de tidligere har sagt at de klamrer seg fast til mennesker og ikke gjenstander?

Det er et stort hopp fra 1953 til 2010, hvordan kan huset og gjenstandene se like fine ut, med unntak av litt spindelsvev og vannlekkasjer, når et sykehus i film nummer tre så helt destruert ut etter kun tredve år uten menneskelig nærvær? 

Hvorfor i all verden var Elise dum nok til å åpne opp en dør fra den andre siden uten å lukke den, når hun så at det var veien til den virkelige verden og et uskyldig barn (fra første film) var der? Trodde hun hadde mange års erfaring innen dette feltet.

4/10




18. oktober, 2019

Day of the Dead (1985)

Kjekke Bub, om enn noe photoshoppet, pryder forsiden denne gangen.

Den siste filmen i den originale trilogien of the dead, fra George A. Romero.

Filmen er satt til å være litt lenger uti en zombieapokalypse, der hvor forskere futilt prøver å finne svar, militæret nesten ikke har noen soldater igjen, og verden har en generell mangel på overlevende.

Den er dystopisk, kvinnehatende, brutal og realistisk (så godt en zombieapokalypse kan være realistisk). I en bunkers er det kun én kvinnelig forsker igjen, og det kan trygt sies at hun får gjennomgå av den mannsjåvinistiske militærstyrken som har blitt satt til å sitte barnevakt.

En annen forsker prøver å finne en måte å temme zombiene på fremfor å finne en kur.

Sånn er opprinnelsen til en av mine favorittzombier, Bub. Han er den gale forskerens store gjennombrudd, som viser menneskelige tegn og som klarer å undertrykke behovet for å rive mennesker i stykker/spise dem.

Føler likevel ikke at den har eldet like godt som Dawn of the Dead, men det gjør den likevel ikke til en dårlig film. Stort pluss til at alle de blodige scenene ser veldig realistisk ut, til tross for at CGI og andre hjelpemidler ikke var en ting.

7/10

19. oktober, 2019

House of 1000 Corpses (2003)

Rob Zombie leverer på ingen måte en zombiefilm.

Det er vanskelig å forklare Rob Zombie-filmer, for han er overalt kunstnerisk sett. Dette er de originale artsy-fartsy skrekkfilmene, med omvendt fargefilter, røde scener, langsomt tempo og blinkende lys. 

Her blir vi kjent med en gale og sadistiske familien, hvis etternavn på noen av dem er Firefly (ildflue), men jeg mistenker at det er dekknavn. Den samme familien møter vi på i filmene Devil's Reject (2005) og 3 from Hell (2019), og har fått en kultstatus i skrekkfilmmiljøet.

Det siktes på å ligne filmer fra 70-tallet, som blant annet Texas Chain Saw Massacre, og det fungerer bra, men det tar tid å verdsette galskapen til Rob Zombie.

Liker veldig godt at de har gjort det umulig å like de uskyldige i filmen, er nesten sånn at jeg føler de fortjener alt som skjer, men bare nesten. Latteren til Baby (Sheri Moon Zombie), kunne de kanskje tonet ned litt, men blodet, gørret og galskapen generelt er passende.

På et tidspunkt blir jeg litt forvirret over de overnaturlige elementene, som Dr. Satan, og sumpfolk, men jeg slår meg til ro med at det tross alt er All Hallow's Eve (Allehelgensaften), og noen tror jo at enkelte ting kommer tilbake for denne dagen i året. 

Første filmen hvor Sid Haig portretterer Captain Spaulding, en anerkjent karakter videre i serien, og det føles litt trist at en æra er borte nå som Sid Haig gikk bort 21. september, 2019.

6/10 

20. oktober, 2019

Excision (2012)

Får litt Elizabeth Bathory-vibber her.

Denne filmen hadde på ingen måte sneket seg inn på radaren min før nå, og jeg visste heller ikke hva jeg gikk til. I hvert fall ikke mer enn at den skulle være annerledes og blodig.

Pauline er en forstyrret tenåring, det er absolutt noe galt med henne. Hennes væremåte gjør henne til familiens skam, og det skaper familiestrid. På skolen er hun utstøtt, hun sprer avsky med sin oppførsel. Hun er også veldig besatt av å miste jomfrudommen, samt hennes seksuelle drømmer om blod og nekrofili. Hennes største mål i livet er å bli kirurg for å kunne fikse sin lillesøster som har cystisk fibrose.

Den føles ikke som en vanlig skrekkfilm, den finnes egentlig ikke skummel i det hele tatt. Bare rar og utrolig ubehagelig å være vitne til, satt og var pinlig berørt gjennom store deler av filmen, før den til slutt ender med et brak av andre følelser. Skulle gjerne ha sett litt mer innhold på slutten.

6/10

Spooktober, 7-13

Som sagt, må dele opp Spooktober i bolker så det ikke blir metersvis med tekst, så her er fortsettelsen. Har jeg forresten sagt at jeg elsker oktober? Det er mørkt, det er kaldt, skrekkfilmene hagler inn, og når oktober "endelig" er ferdig så får jeg lov til å både sette på julemusikk og småpynte med julepynt. Jeg stortrives!

I retrospektiv føler jeg at utvalget ikke ble like stor hit som ønsket.

7. oktober, 2019

Ma (2019)

Jeg er på team Ma.

Her har du et kroneksempel på at noen ganger er trailere til filmer mye bedre enn filmen i seg selv.

Jeg er betydelig eldre enn de som filmen er myntet på. Hvordan kan man forklare det?
Vel, er du ung, og fresh, og hva enn, så heier du på ungdommen.
Er du som meg, litt eldre, litt bitter på verden, stor dose misantropisk, så heier du på Ma. Sånn er det bare.

Ma er den eneste som trekker filmen opp, kanskje også Juliette Lewis (Natural Born Killers), som her spiller moren til en av de uheldige ungdommene, og tidligere mobber av nevnte Ma.

Skuespillet ellers er begredelig, det er rett og slett en veldig flat film som etterlater en flau eim.
Men jeg er svært glad for at Lipps Inc. - Funkytown er i sentral fokus i en av de mange festscenene.

Karakteren er gitt på en god dag, så ta den med en klype salt, dette er en skuffelse.

4/10





8. oktober, 2019




Jeepers Creepers 3 (2017)

Alle gode ting er tre, eller?

Uff da, her kommer det. En oppfølger som kommer ut flere år etter de to første filmene, og som i tillegg skal være satt til å være mellom Jeepers Creepers og Jeepers Creepers 2.

Nå som vi så de andre filmene ikke lenge før denne kom på skjermen så var det bare å riste på hodet. Jeepers Creepers ligner ikke på den samme demonen som i de andre. Plottet gir ikke mening i forhold til de andre heller. De har lagt til og fjernet informasjon og fakta som ble brukt tidligere. 

Jeg og kona utvekslet litt blikk, litt himling med øynene, samt litt påtatt latter, for vi visste ikke helt hvordan vi skulle forholde oss til denne. Hjelpes, gi oss 80 til tidlig 00-tallet tilbake.

3/10

9. oktober, 2019

Leatherface: Texas Chainsaw Massacre III (1990)

Bubba ble ersattet med Junior i denne filmen.

Oi da, sa jeg tidligere at jeg skulle ønske at 80 til tidlig 00-tallet skulle tilbake? Jeg angrer.
Dette er den tredje filmen i Texas Chainsaw Massacre-universet, men Leatherface er ikke den samme som i de to første. Denne her har ingen personlighet, ingen har noen personlighet i denne filmen.

Stor mangel på sjokkfaktor, lite med blod, en gammel dame som ler med autotune (skal være en vokal stemmebåndsmaskin for folk som har hatt strupekreft) for humorens skyld. Hvor lavt sank de til slutt? Filmens slutt bygger opp til en oppfølger, men Junior ble den siste Leatherface av sitt slag.
Tusen takk for det.

3/10





10. oktober, 2019


The Skeleton Key (2005)

Tilbake til det overnaturlige. Hoodoo (må ikke forveksles med voodoo), blues og hemmeligheter i New Orleans. Filmen er ikke særlig skummel, den føles mer som en thriller. Psykologisk thriller om du overhodet ikke tror på svart magi.

Hovedkarakteren er til å spy av. Ikke skuespillet i seg selv, hun gjør en dyktig jobb, men hun spiller en hjemmesykepleier som tar seg altfor mye til rette. Jobben hennes er å passe på en slagrammet mann, ikke å åpne alle mulige dører og drive med heksejakt. Selv om hun til slutt har rett i sine nevrotiske tanker.

Slutten likte jeg, jeg er som vanlig på lag med de onde.

5/10





11. oktober, 2019


Annabelle Comes Home (2019)

Når jentungen i huset ønsker seg en dukke til jul.

Jeg hadde sett den før, på kino i Oslo alene, hvor jeg i tillegg duppet av fordi jeg var sliten.
Hadde stor tro på at kona og en kamerat ville like denne filmen, siden vi fra før har sett mye fra Conjuring-universet sammen (og fordi IT: Chapter 2 ikke lenger går på kino).

Jeg gliste gjennom hele filmen i håp om at det ville bygge opp til at de skulle være livredd for skvettesekvenser når som helst - og det funket.  

(skvettesekvenser = jumpscares)

Filmen bygger opp, man sitter litt i spenning, men så er det faktisk ikke noe som skjer. Ganske interessant måte å gjøre det på når "alle" andre filmer har tusen skvettesekvenser, man blir frustrert.

Det er litt der filmen scorer høyt, at den gir forventninger som ikke skjer, på en positiv måte.

7/10

12. oktober, 2019



Look Away (2018)

Alle liker vel å leke med vanndugg på speiloverflater?

Filmen som vi ikke skulle se. Planen var egentlig en helt annen film, men jeg hadde feil versjon, så i panikk fant jeg en helt annen i siste sekund før biffen på bordet ble kald.

Filmen er på ingen måte en helt vanlig skrekkfilm, den er mer psykologisk thriller med scener som er utrolig ubehagelige å være vitne til. Det er ikke noe særlig blod, det er ingen monstre, men en ubekvem seksuell tone som gjør at man vil snu seg litt bort.

Har litt Carrie-følelse rundt hovedpersonen; utstøtt, mobbet, ingen liker henne, alle syns hun er stygg.
En veldig godt laget film av nyere tid.

Ble det en bra nødløsning? Vel, jeg vil si det gikk overraskende bra.

7/10

13. oktober, 2019

The Town That Dreaded Sundown (2014)

Jeg valgte faktisk filmen ene og alene for tittelen hørtes så depressiv ut.

Visste ingenting om filmen, var bare tittelen som ropte "se meg nå, du vil ikke angre!", så da var det bare å hoppe i det.

Filmen er en nyversjon av en film fra 70-tallet, og begge er basert på ekte mord som ble begått i Texarkana i 1946. Leste meg litt opp på dette etter filmen, og må si de har hentet endel inspirasjon fra virkeligheten, selv om slutten er så langt fra virkeligheten som mulig. Den ekte morderen ble aldri funnet.

Før jeg visste noen ting så følte jeg at det var en litt tam slasherfilm. Den følger alle tropene, folk dør som fluer og morderen er en stor kar som aldri ser ut til å gå tom for luft (som Jason Voorhees, Michael Myers, Victor Crowley). Effektene på enkelte av mordene er veldig godt laget, men det holder ikke når slutten er så banal at jeg skrur av TVen med et gjesp.

Virkeligheten er mye mer spennende.

5/10

Spooktober, 1-6

I fjor startet jeg og kona en tradisjon med å se en skrekkfilm per dag (minst) gjennom hele oktober, for jeg elsker halloween og alt som har med skrekk og gru å gjøre. I år har jeg gått grundigere frem i utvalget av filmer, samtidig som at kona har fått inn sine forslag også. Hun har blitt godt opplært i skrekk de siste årene.

Prøvde å velge filmer som ikke skulle være altfor dårlige, men hvor flinke var vi egentlig?
Dette er bare en anmeldelse i veldig korte trekk, ellers ville det blitt verdens lengste innlegg.

1. oktober, 2019

Halloween: Resurrection (2002)

Hvem er denne karen med kniv og maske på.

Tenkte å starte med en film fra Halloween-serien, for å feire at det endelig er oktober igjen.
Hadde ikke høye forventninger til filmen siden den ligger på en ganske dårlig karakter gjengs over alle nettsider som omhandler film.

Men den var verre enn forventet. Skuespillet var møl, Laurie Strode (Jamie Lee Curtis) døde i løpet av de første 10 minuttene (Ja, disse tidslinjene er ganske forvirrende) og de prøvde seg på noe som skulle være moderne på begynnelsen av 2000-tallet, men som per i dag er så hinsides flaut at jeg nesten ville grave meg ned i sofaen. 

Eneste som gjorde en god jobb var Michael Myers, men det er jo ikke så vanskelig så lenge man har kroppen til Michael, og kan veive med en kniv. Maska er forøvrig en av de styggeste Michael Myers-maskene som finnes. Og stort pluss til at kjenningsmelodien er utrolig fantastisk.

Den var i hvert fall hakket bedre enn Halloween III: Season of the Witch, for den omhandlet ikke Michael Myers i det hele tatt.

3/10



2. oktober, 2019



Paranormal Activity (2007)

Standard overdrivelse.

Jeg må innrømme noe. Jeg er ikke en fan av sånne filmer, de er kjedelige, jeg er ikke redd for det overnaturlige. Er ikke alltid jeg får med meg disse små, snedige effektene for jeg vet aldri hvor jeg skal fokusere øynene.

Gjennom hele filmen var jeg ekstremt irritert på en av hovedkarakterene, mannen i forholdet. Jeg syns han var ufin mot kjæresten sin, filmet hennes under hennes mest sårbare øyeblikk, og gjorde narr av henne. Han fikk som fortjent, sier kynikeren i meg.

Den er sikkert effektiv for de som liker den, men den går litt i populistiskfella, sånn som Blair Witch Project gjorde, i hvert fall for meg.

Overvurdert film.

4/10




3. oktober, 2019.


Cujo (1983)

En Stephen King-klassiker.

Er veldig mange år siden jeg så den for første gang, så filmen føltes ny ut for meg.
Og jeg er veldig lei meg for det, men jeg syns ikke den har eldet så bra.

Utroskap, misogynist (elskeren prøvde å voldta hovedkvinnen i filmen), veldig røff behandling av barnet som spiller i filmen, dumme valg utført i en livsfarlig situasjon, veldig utdatert førstehjelp.

Og jeg orker virkelig ikke høre et barn skrike gjennom en hel film, det skjærer fremdeles i ørene mine.

Jeg klarte ikke å vri hodet mitt rundt ved at jeg følte et ubehag med selve håndteringen av plottet.
Såpass mye at hunden egentlig bare var en bagatell, til tross for at hunden var selve skrekkdelen av filmen. 

Kanskje vi kan håpe på en nyversjon av Cujo, slik som  IT, Carrie og Pet Sematary har fått?
Jeg ville i hvert fall satt pris på det.

5/10

4. oktober, 2019


Jeepers Creeper (2001)

Hva spiser deg, Gilbert Grape?

Endelig en film jeg ikke hadde noen erfaring med i det hele tatt. Vet ikke hvorfor jeg aldri har sett en eneste Jeepers Creeper-film før. For den var ikke dårlig.

Den hadde humor, var også uhyggelig, samtidig som den hadde den typiske tidlig 2000-følelsen ved at den var litt tam. Det gjør ikke så mye i denne sjangeren heldigvis.

Det jeg derimot elsket med filmen var slutten, endelig en film som slutter på denne måten, uten å spolere noe for noen. Og sangen Jeepers Creepers sitter herved fast i hodet mitt.

6/10






5. oktober, 2019


Carrie (2013)

Ikke la deg lure, kjolen er egentlig rosa.

I fjor var originalen fra 1976 på agendaen, i år bestemte vi oss for å se på nyversjonen.
Den er helt lik, men også ulik. De sikter veldig på å treffe ungdommen i dag, og gjøre den mer overnaturlig med å gi henne evner som både er sterkere og mer i bruk enn i originalen.

Det er gode skuespillerpresentasjoner, men jeg føler at de har lagt bort det som gjorde originalen magisk. Du synes mer synd på Original-Carrie enn denne. De har også gjort slutten mer mild, på en måte, flere karakterer blir skånet fra Carries vrede. Scenen i ballsalen derimot er mer grotesk. En solid film, men sjarmen er borte.

Originale Carrie er en sterk 8/10, denne havner et stykke ned i forhold.

6/10

6. oktober, 2019



Jeepers Creepers 2 (2003)

Vanskelig å puste når du er fanget i en vinge av hud.

Oppfølgeren til filmen vi så 4. oktober, denne har litt mer tenåringsfølelse enn forrige film.
Ungdommer fanget i en buss, en ekkel vingedemon som vil spise dem alle, en etter en.
Veldig glad for at en uspiselig karakter i filmen var svært så velsmakende for demonen.

Den var helt grei underholdning, men trenger ikke se den igjen, til tross for at Jeepers Creepers-demonen egentlig ser ganske tøff ut.

5/10

Flink bisk

Det er litt skrivetørke om dagen, og brygges opp til maurtue i fua. Jeg klarer ikke å sitte nok i ro til å nyte en film, for å så sitte en time eller mer for å skrive noe vettug her.

Men nå er det oktober, skrekkfilmens måned. Vi har laget en fin liste med filmer vi skal se hver dag, og jeg gleder meg som en liten unge på lille julaften. Eller julaften morgenen. Jeg vet ikke når barn gleder seg mest.

Spooktober-liste:

1. Halloween Resurrection.
2. Paranormal Activity.
3. Cujo.
4. Jeepers Creepers.
5. Carrie, nyversjonen.
6. Jeepers Creepers 2.
7. Ma.
8. Jeepers Creepers 3.
9. Texas Chainsaw 3.
10. The Skeleton Key.
11. Annabelle Comes Home.
12. (Kino? IT: Chapter 2)/ Happy Death Day 2U.
13. The Town That Dreaded Sundown.
14. Stay Alive.
15. Day of the Dead.
16. Insidious 1.
17. House of 1000 Corpses.
18. Insidious 2.
19. Excision.
20. Insidious 3.
21. Pet Sematary, gamleversjonen.
22. Insidious 4.
23. Texas Chainsaw 2006.
24. St. Agatha.
25. The Taking of Deborah Logan.
26. Rose Red.
27. The Dead Don't Die.
28. Return to House of Haunted Hill.
29. Us.
30. The Prodigy.
31. Session 9.

En liten blanding av godsaker håndplukket av både meg og kona. Jeg håper i hvert fall de er godsaker, har ikke sett mer enn åtte av titlene før, og det er årevis siden.

Lover ikke at jeg kommer til å skrive imponerende mye likevel, kanskje jeg bare slenger ut en liten terningkast, kanskje jeg ikke gjør noe i det hele tatt. Jeg er ikke like lydig, i hvert fall ikke i forhold til han jeg skal skrive om nå.

Fido (2006)

Ikke det mest interessante filmcoveret som finnes.

Jeg hadde allerede sett denne før, kona hadde ikke, så jeg følte det var ypperlig å dele min kjærlighet for denne filmen. Om jeg fremdeles likte filmen, det var en risiko jeg måtte ta, er endel filmer jeg har elsket for å så se på nytt og finne ut at de ikke var bra i det hele tatt. Fido er den ultimate zombien, kun beseiret av Bub fra Day of the Dead, som forøvrig er på Spooktober-lista over.

Den er heller ikke som andre filmer i zombiesjangeren, dette er rett og slett en komedie, til tider på grensa til sukkersøt i tillegg.

Filmen tar for seg 1950-tallet, radioaktiv stråling fra verdensrommet har omgjort alle døde til levende døde, eller zombier på godt norsk. Dette førte til en krig som menneskene vant. De klarte å skape fungerende samfunn, gjerde seg inne og leve et normalt liv, mens alt utenfor samfunnene var zombieinfisert.

Zomcon, en gigantisk korrupt bedrift, har tatt på seg ansvaret med å holde alle mennesker i live, samt at de har utviklet et halsbånd som gjør zombier harmløse. Disse halsbåndene gjør zombiene om til slaver som gjør hva enn sine eiere vil ha dem til å gjøre, med varierende resultater.
Vi ser for eksempel en postmann som er zombie, særdeles uelegant med sine slengkast, men blir heller aldri sliten.

I ett av disse utopiske samfunnene bor det en familie på tre. Helen, Bill og deres sønn Timmy.
De er de eneste i gata som ikke har sin egen personlige zombie. Bill er nemlig en motstander av zombier og finner dem frastøtende. Helen på sin side har en kjempeoverraskelse til sin kalde mann en dag han kommer hjem fra jobb. Hun har nemlig kjøpt en zombie, som Timmy kaller for Fido fordi han er lydig som en hund. De trenger litt ekstra hjelp i huset nå som Helen er høygravid.

Hvem trenger vel en robotgressklipper når man kan ha en zombie?

Bill er ikke videre imponert, og behandler Fido som om han er søppel. Egentlig så behandler Bill alle som søppel, annet enn sine rike golfvenner, kona er bare til som pynt.

Timmy er desperat etter oppmerksomhet fra sin far, men han blir avfeid hele tiden, så han ender opp med å ta med seg Fido i parken for å kaste litt ball. Der oppdager vi at halsbåndet til Fido plutselig slår seg av, og han blir til en vill zombie som glefser i seg en gammel og usmakelig kjerring. Og så fungerer halsbåndet igjen.

Timmy er i villrede, han har nettopp startet en zombieapokalypse i utopisamfunnet, og vil på ingen måte miste Fido. Så tar så saken i egne hender, og dreper den zombieinfiserte gamle dama på kvelden, og begraver henne i blomsterbedet, uvitende om at hun har gått rundt og glefsa i seg flere beboere.

Bill tar glede i andres ulykke.

Zombieutbruddet i samfunnet får Zomcon på saken, og de leter etter de skyldige. Timmy har gått til sin skrudde nabo som har stålkontroll på halsbåndsmekanismen, det viser seg at han selv elsker å skru av halsbåndet til sin "sexy" zombie for å få oppnå seksuell spenning. Nå skal alt være trygt.

Frem til guttene i klassen begynner å plage Timmy, Fido viser beskyttelseinstinkt og freser mot guttene, de løper bort til Zomcon og legger skylda over på dem. Uvitende om at de har rett, vel og merke. Ikke lenge etter så tar disse bøllene både Timmy og Fido til fange, Fido sitt halsbånd blir defekt igjen og han spiser opp guttene. Til tross for at halsbåndet er defekt så får Timmy ham til å finne moren, som igjen rekker å redde Timmy før de zombifiserte bøllene får glefset ham i seg.

Hun denger løs på dem til de ikke lenger er en trussel for noen. Og så later de som ingenting en god stund.

Når dansepartneren er litt stiv, type rigor mortis.

Det oppstår en slags romanse mellom Helen og Fido, ettersom Bill er en ufordragelig type som aldri viser kona noen form for oppmerksomhet eller kjærlighet i hverdagen. Fido derimot er vennlig, omsorgsfull og en fantastisk dansepartner. Bill finner de to dansende en kveld han kommer sent hjem, og blir utrolig sint. Han ender opp med å kontakte Zomcon som igjen tar Fido fra familien for å ødelegge ham.

Timmy får vite noen dager senere, av en jente i klassen som tilfeldigvis er datteren til sikkerhetssjefen i Zomcon, at Fido ikke er ødelagt i det hele tatt. Han er slave for firmaet. Timmy får sin skrudde nabo med på operasjon-slipp-Fido-fri, og alt går som smurt. Helt til Timmy blir tatt til fange av sikkerhetssjefen og blir sperret utenfor det trygge gjerdet som omringer samfunnet. De ville zombiene går i sneglefart for å spise opp den lille gutten.

Fortvil ikke, Bill har nemlig tatt til seg vettet og har tatt med seg sin kone for å finne både Fido og Timmy, han ender opp med å slåss mot sikkerhetssjefen, men blir skutt i hodet og dør.
Fido blir sint og biter sikkerhetssjefen, redder Timmy og forsvinner derfra mens Zomcon tar av seg zombieutbruddet som oppstår.

Helen begraver Bill på den måten han alltid har ønsket, hodeløs, i frykt for å bli omgjort til en zombie. Fido ender opp som en slags stefar til Timmy og den nyfødte babyen. Og alle lever lykkelig alle sine dager, til og med datteren til sikkerhetssjefen, for hennes personlige zombieslave ble hennes far og hun har aldri sett ham snillere før i sitt liv.

8/10

En veldig søt film. Utrolig deilig å finne ut at filmen ikke ble noe dårligere den andre gangen jeg ser den. Morsom er den også, en forfriskende pust i en ellers alvorlig sjanger.

Som zombiefilm og skrekkfilm ville den nok ikke scoret så høyt, men dette er en zomcom (zombie komedie) og må derfor rangeres på en helt annen måte, en annen zomcom er Warm Bodies, men den falt ikke like godt i smak. Kanskje fordi den er romzomcom (romantisk zombie komedie), og jeg er ikke superbegeistret for romantiske filmer.

Nå skal oktober nytes!